.

Katalogiseringsregler brukes for å lage bibliotekkataloger, som er en ordnet fortegnelse med standardiserte beskrivelser av en samling publikasjoner, bibliografiske beskrivelser. Brukeren ønsker å finne informasjon som tilfredsstiller søkeformuleringen, identifisere om dokumentet er det rette, velge, og deretter anskaffe dokumentet. Katalogiseringsreglene sørger for at relevante metadata som for eksempel forfatter, utgave og informasjon om hvor den kan finnes, blir oppgitt i beskrivelsen. Dermed blir det mulig for brukeren å utføre disse oppgavene. Katalogiseringsregler er også avgjørende for en effektiv produksjon og bruk av metadata: En slipper dobbeltarbeid ved at en kan bruke metadata fra andre bibliotek, i stedet for å produsere selv. Samtidig bidrar internasjonale katalogiseringsregler til at bibliotekene kan identifisere, og låne publikasjoner fra hverandre, slik at bibliotekene knyttes sammen i et verdensomspennende nettverk.

Kort historikk

Bibliotekorganisasjonen IFLA har vært sentral i arbeidet for internasjonale katalogiseringsregler. I 1961 ble IFLA’s Statement of principles, ofte kalt «Parisprinsippene» godkjent i en konferanse for katalogiseringseksperter. På 1970-tallet kom International Standard Bibliographic Description (ISBD ). Denne IFLA-standarden angir hvilken type data som skal registreres om publikasjonen, rekkefølgen de skal oppgis i og hvilke tegn som skal stå mellom opplysningstypene. Dette gjør at de bibliografiske postene kan forstås over språkgrenser. ISBD er basis for andre utgave av Anglo-American Cataloguing Rules (1978) sin deskriptive del, mens den delen som handler om søkbare termer er basert på Parisprinsippene. AACR2 vil bli erstattet av RDA.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg