Infusjonsdyr, rekke av encellete organismer. Karakteristisk er at de har to forskjellige slags kjerner og er kledd med flimmerhår hele livet eller bare i sine ungdomsstadier (klassen Suctoria). Opprinnelig et samlenavn for små organismer som tilsynelatende oppstår av seg selv (uravl) i infusjoner, dvs. døde plantedeler oppbløtt i vann. Et slikt samfunn består for det meste av encellete organismer, men det forekommer også flercellete smådyr som frittlevende rundormer og hjuldyr. Alle utvikles fra cyster og hvileegg som allerede er til stede på plantedelene eller i vannet.

De egentlige infusjonsdyrene er en stor rekke med mer enn 8000 arter, som finnes i salt- og ferskvann. Under særlige forhold kan de fleste infusjonsdyr incysteres. En del celleorganer tilbakedannes, og organismen omgir seg med en ytre motstandsdyktig cyste. Her overlever den under ugunstige forhold, men når forholdene atter tillater det, sprekker cysten, og aktiviteten gjenopptas. Cystene føres lett med vann, vind, dyr o.l. fra sted til sted; derfor er infusjonsdyrene vidt utbredt. Mekanismene bak incysteringen er ikke kjent i detalj.

De fleste infusjonsdyr er frittsvømmende og nærmest kule- til eggformet. En del krypende arter er avflatet og noen er fastsittende.

Infusjonsdyrenes høye organisasjon viser seg i at de har utviklet spesialiserte celleorganer, organeller. Kroppen består av et ytre, seigere protoplasmalag, ektoplasma, som ytterst har en hud (pellicula), og et indre, mer tyntflytende entoplasma. I ektoplasmaet finnes ofte trichocyster, små, eksplosive giftnåler som ved irritasjon skytes ut gjennom huden. Nålene inneholder en sekk med lang tråd som slynges ut, og minner om polyppdyrenes nesleceller. I ektoplasmaet finnes trådstrukturer (nevromotorisk apparat) samt kontraktile tråder som ved sammentrekning forbigående kan forandre kroppsformen. Kroppsoverflaten er helt eller delvis kledd med fine korte flimmerhår som er i stadig bevegelse. De danner organismenes bevegelsesapparat og fanger samtidig næringspartikler. De kan rekkevis smelte sammen til små, bevegelige finner, svømmemembraneller. Hvis flimmerhårgrupper smelter sammen og omgis av pellicula, dannes det stive børster som kan benyttes til gangben.

I entoplasmaet finnes pigmentkorn, krystaller, nærings- og pulserende vakuoler (blærer). Celleorganene har bestemt plass i kroppen, slik at man tydelig kan skille mellom organismenes over- og underside.

Infusjonsdyrene har to fysiologisk forskjellige kjerner. Størst og mest fremtredende er storkjernen, macronucleus, som regulerer organismenes bevegelse og stoffskifte. Tett ved storkjernen, ofte i en innbuktning av den og derfor lite synlig, finnes en småkjerne, micronucleus, som regulerer kjønnsprosessen.

Næringsopptaket skjer gjennom cellemunnen, som ofte ligger i bunnen av en flimmerhårkledd grop eller fure (munnfelt) på forkroppen. Munnen fortsetter i et traktformet svelg inn i entoplasmaet. De ufordøyde næringsrestene utstøtes av kroppen gjennom celleanus.

Ukjønnet formering skjer oftest ved tversgående todeling. Begge kjernene deler seg, likeledes noen celleorganer. Delingen gjennomføres på et par timer, og etter ytterligere noen timer gjentar todelingen seg. Etter en periode med bare ukjønnet formering, inntrer så en kjønnsprosess i form av en konjugasjon, en slags befruktning (se figur med utvikling av tøffeldyr). To individer, konjuganter, legger seg inntil hverandre ved munnfeltene, og det skjer et gjensidig utbytte av kjernemateriale (småkjerner), mens resten av konjugantene forblir uberørt. En formering er ikke nødvendigvis resultatet av en konjugasjon, men hos mange, f.eks. tøffeldyr, følges konjugasjonen av en videre deling slik at det fra hver av de to opprinnelige konjugantene oppstår fire nye individer. Konjugasjon opptrer særlig når næringsmengden plutselig avtar. Hos noen infusjonsdyr synes konjugantene å være seksuelt fysiologisk forskjellige, de er på en måte kjønnet. Kjønnet er imidlertid ikke absolutt, og de kan veksle «kjønn» tilpasset motpartens.

Infusjonsdyrene inndeles i fire klasser:

1. Holotricha, med 7 ordener, har ensartet flimmerhårbesetning ordnet i rekker og ansees for å være den mest primitive klassen. Den best kjente slekten er tøffeldyr med ca. 10 arter. De danner det vesentlige næringsgrunnlaget for arter av slekten Didinium. Andre slekter er Dileptus, Chilodon og Ichthyophthirius, den siste snylter på huden av ferskvannsfisk. Snyltere er også slekten Balantidium med én art hos svin.

2. Peritricha, med bare én orden, har venstredreide flimmerhårmembraneller i to rekker. Kroppen er kule- eller klokkeformet, oftest stilket og fastsittende. Hit hører klokke-slektene Vorticella, med enkeltindivider, og Carchesium, som danner kolonier. Andre slekter er Vaginicola og Trichodina.

3. Suctoria (sugeinfusorier) har som voksne individer mistet sine flimmerhår. De er festet til alger o.l. med en stilk. Næringsopptaket skjer ved rørtentakler som fanger, fastholder og utsuger byttet. Mange arter i salt- og ferskvann. Enkelte er parasitter.

4. Spirotricha har høyredreide flimmerhårmembraneller foran munnen. De 6 ordenene skilles etter flimmerhårene, om de er ensartet, redusert, med cirrer eller børster. Den best kjente slekten er trompetdyr. De største ciliatene (maksimum 3 mm) tilhører slekten Spirostomum, som er båndformet. Ganske stor (1,5 mm) er også slekten Bursaria. I salt- og ferskvann finnes familien Tintinnidae, som har et lite hus, men nesten ingen flimmerhår. Høyt organiserte er en rekke snyltere i mage/tarm hos husdyr. I vomma hos drøvtyggere forekommer slektene Isotricha, Diplodinium og Ophryoscolex. De kan utgjøre inntil 5 % av vommas innhold.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.