Hvit dverg, stjerne med relativt høy overflatetemperatur, men med meget liten radius. En typisk hvit dverg har en masse som Solen, en størrelse som Jorden, en densitet over en million ganger vannets og en overflategravitasjon noen hundre tusen ganger så høy som på Jorden. Den første som ble oppdaget var hvit (Sirius' ledsager, temperatur 8000 K), senere har man også funnet gule og oransje. Antallet av hvite dverger er stort; sannsynligvis ca. 10 % av alle stjerner.

Stadiet hvit dverg representerer et av de siste trinn i utviklingshistorien for en stjerne med liten eller middels stor masse. Stjernen har brukt opp alt kjernebrennstoff og lever på sitt forråd av termisk energi. Men utstrålingen er liten, avkjølingen skjer langsomt, og først etter mange milliarder år har en hvit dverg forandret seg til en usynlig sort dverg.

I en hvit dverg er densiteten så høy at materien er degenerert og har eiendommelige egenskaper. For en hvit dverg er f.eks. radien mindre jo større massen er, og det finnes derfor en øvre grense (Chandrasekhars grense, ca. 1,4 solmasser) for massens størrelse. Stjerner med større masse må følgelig før de kan bli hvite dverger, skille seg av med noe av denne, og dette skjer ved kontinuerlig gassutstrømning og ved at de gjennomløper et stadium som planetarisk tåke. Stjerner med stor masse ender ikke sitt liv som hvite dverger, men som nøytronstjerner eller som sorte hull.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.