Gens var i Romerriket en betegnelse på en slekt, det vil si en gruppe personer som hadde felles stamfar på mannssiden. En slik opprinnelig stamfar (princeps gentis) kunne være en mer eller mindre mytisk skikkelse fra tidlig romersk historie. De som hørte til samme gens, kaltes gentiles; felles for alle som hørte til en gens, var gentilnavnet (slektsnavnet) som alltid endte på -ius, for eksempel Tullius, Julius og Cornelius.
Det å tilhøre en gens var særlig en viktig distinksjon for aristokratiet, og skilte patrisiere fra plebeiere. Gentiles kunne forenes i kultisk virksomhet, og visse politiske og materielle rettigheter kunne også følge de som tilhørte en gens i den tidlige republikken. Også frigitte slaver ble tilhørende sin herres gens og bar hans slektsnavn. Man hadde derfor markører for å avgrense tilhørigheten til de som gikk mange ledd tilbake i slekten.
En gens kunne igjen deles i flere familier, kjennelige på tilnavn (cognomen), for eksempel Cicero, Caesar eller Scipio. Den enkelte mann kjentes også på sitt fornavn (praenomen), for eksempel Marcus, Gaius. Kvinner brukte normalt bare gentilnavnet i femininum, for eksempel Tullia, Julia og Cornelia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.