Elementbygging, husbygging som i vesentlig grad foregår ved montering av prefabrikkerte bygningselementer. Betegnelsen brukes hovedsakelig om bygging med elementer av betong eller lettbetong, mens elementbygde trehus gjerne kalles ferdighus.

Det er særlig etter ca. 1970 at elementbygging er blitt utbredt i Norge. Før dette var elementbygging vanlig særlig i Øst-Europa, Frankrike og Danmark. De viktigste fordelene ved byggemåten er at industriell elementproduksjon gir mulighet for høyere kvalitet på bygningsdelene, kortere byggetid, redusert innsats av manuell arbeidskraft og dermed reduserte byggekostnader.

Elementer av lettbetong, dvs. lettklinkerbetong eller gassbetong, er vanligvis massive, plateformete dekke- eller veggelementer med slakkarmering. De benyttes ofte i kombinasjon med tradisjonelle byggemåter, f.eks. som dekke over murt eller støpt kjeller i småhus eller innervegger i boligblokker. Lettbetongelementer brukes også i kombinasjon med skjelettbygg i stål eller betongelementer.

Betongelementer produseres for en rekke forskjellige formål. De vanligste er: 1) bjelker med forskjellige tverrsnitt, 2) søyler, oftest med rektangulært tverrsnitt, i etasjehøyde eller kontinuerlig over flere etasjer, 3) tak- og dekkeelementer; massive plater eller hulldekker og ribbeplater, som gir større bæreevne/spennvidde per vektenhet og 4) veggelementer, bærende eller ikke-bærende, isolerte eller uisolerte. Dessuten leveres søylefundamenter, trappeelementer, elementer for trappe- og heissjakter osv.

For å dra full økonomisk nytte av fordelene med elementbygging må man allerede ved prosjekteringen legge til rette for byggemåten. Dette innebærer bl.a. at en prosjekterer med et modulnett (se modulsamordning) og i størst mulig grad benytter standardiserte elementer og tilslutningsdetaljer. Antallet målvarianter bør begrenses mest mulig og uregelmessige, kompliserte bygningsformer bør unngås. For større prosjekter er det ikke uvanlig at elementene utformes spesielt for prosjektet.

Transport fra fabrikk til byggeplass kan være en begrensning, både teknisk og økonomisk. Montasjen utføres gjerne med mobilkraner med lastekapasitet 25–60 tonn.

Elementbygg kan utformes med forskjellige konstruksjonsprinsipper. Systemet med bærende veggskiver er vanlig ved boligbygg, landbruksbygg og hallbygg. Det består av samvirkende horisontale og vertikale skiver. Dekke- og takelementene bæres av veggelementer. Dersom kun langvegger eller kun tverrvegger består av elementer, må stabiliteten sikres med forankring i trappe- eller heissjakter, eller med spesiell kryssavstiving.

I skjelettsystemer, som er vanlig i hallbygg og de fleste etasjebygg, har man et eget bæresystem av søyler, bjelker og dekker som opptar lastene uavhengig av vegger og fasader. Eventuelt kan rammer eller buekonstruksjoner inngå i bæresystemet. Også for skjelettsystemer er det viktig å sikre stabiliteten ved avstivning med innspente søyler, avstivende kjerner, spesielle vindkryss eller ramme-/skivevirkning.

Kombinasjoner av hovedsystemene forekommer også.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.