elBulli

I utgangspunktet var elBullis kjøkken basert på katalansk og spansk mat, men fra slutten av 1980-tallet endret dette seg til fordel for en mer eksperimentell tilnærming til matlaging. Først med fokus på hele middelhavsområdet, deretter til et nesten grenseløst og eksperimentelt fokus på alle slags teknikker og råvarer. Fra 1987 var elBulli stengt noen måneder hvert år, en periode som ble brukt til eksperimentering og utvikling av neste sesongs meny. Kjøkkenet serverte en smaksmeny med flere ulike retter i et måltid.

I 1981 ble Juli Soler ansatt som restaurantsjef og samme år fikk elBulli sin andre stjerne i Guide Michelin. I 1983 begynte Ferran Adrià å arbeide på elBullis kjøkken, i mars 1984 ble han fast ansatt og i november samme år ble han kjøkkensjef. I 1985 begynte også Ferrans bror Albert Adrià å arbeide på elBulli. Dette er nøkkelpersonene i restaurantens storhetsperiode, sammen med kokkene Oriol Castro, Eduard Xatruch og Mateu Casañas (disse tre var sentrale i arbeidet med å utvikle menyen).

Gjennom 1990-årene ble elBulli stadig mer kjent i restaurantverdenen og i 1997 ble den tildelt stjerne nummer tre i Guide Michelin. I 2002 ble elBulli for første gang kåret til verdens beste restaurant i Restaurant Magazine, og det skjedde også ved fire anledninger til - i 2006, 2007, 2008 og 2009 - etter at kåringen ble gjennomført av utvalgte matkritikere, kokker og matelskere fra 2006.

Til tross for sin unike status i gourmetmatens verden gikk elBulli med økonomisk tap hvert år fra 2000, blant annet på grunn av restaurantens tallrike stab (blant annet mer enn 40 kokker). Tapet ble tjent inn ved salg av bøker og foredragsaktivitet av Ferran Adrià. Restauranten hadde en kapasitet på kun 8 000 gjester per sesong (men fikk så mange forespørsler at alle bordbestillinger for neste sesong ble gjort i løpet av én eneste dag), og var altså stengt flere måneder hvert år.

30. juni 2011 hadde restauranten elBulli sin siste servering, og siden er elBulli omgjort til en stiftelse med et kulinarisk kreativt senter i restaurantens tidligere lokaler.

elBulli-teamet selv har utgitt en rekke bøker, både kokebøker og bøker om selve restauranten. Fenomenet elBulli har også vært tema for flere andre bøker, blant annet The Sorcerer's Apprentices (Lisa Abend), Reinventing Food (Colman Andrews), Comer Arte (Francesc Guillamet) og Le Magicien d'elBulli (Manfred Weber).

Regissøren Gereon Wetzel fulgte elBulli-teamet i ett år, både i deres eksperimenteringsarbeid og i restaurantens åpne sesong. Den resulterende filmen heter El Bulli: Cooking in Progress. Siste serveringsdag 30. juni 2011 ble også dokumentert i filmen El último vals.

Restaurantens historie går tilbake til 1961, da tyske Hans Schilling og hans kone Marketta kjøpte bygningen og etter hvert startet en strandrestaurant. Selve navnet elBulli kommer fra Schillings to bulldog-hunder. På 1970-tallet utviklet elBulli seg til en høyere standard under den franske kjøkkensjefen Jean-Louis Neichel (som var inspirert av nouvelle cuisine), med tildeling av den første stjernen i Guide Michelin i 1975.