Borggreve var i middelalderens Tyskland navnet på den som hadde kommandoen og den øverste rettsmyndighet i en riks- eller bispeborg og i det landdistrikt som hørte til den, det vil si et område som stod direkte under keiseren, ikke under landsfyrsten. Ofte gikk embetet som borggreve over til å bli en arvelig fyrsteverdighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.