Bituminøse bindemidler, bindemidler som inneholder bitumen og som brukes i asfaltdekker, masser for tetting av diker, dammer og rørledninger, prefabrikerte membraner, fugemasser m.m. Det finnes flere hovedtyper og innenfor hver av disse er det spesifisert en rekke undergrupper med forskjellige egenskaper. Bindemiddelets egenskaper må tilpasses de klimatiske forhold, type veikonstruksjon, trafikkmengde og evt. andre faktorer. Dessuten krever de forskjellige produksjonsmetodene for asfalt ulike bindemiddeltyper.

Bitumen har en fast konsistens ved utetemperatur. For at det skal kunne anvendes, må det varmes opp til flytende tilstand og blandes med oppvarmet steinmateriale. I en del tilfeller er det formålstjenlig å gjøre bitumen forbigående mer flytende. Dette kan gjøres ved enten å tilsette løsemidler som white spirit og parafin, eller å emulgere bindemidlet med vann. I første tilfelle kalles bindemidlet for bitumenløsning. Ulempen med bruk av denne type er at løsemidlene fordamper og kan gi ubehag under bruk. Bl.a. av denne grunn er bruken blitt sterkt redusert i de siste årene til fordel for bitumenemulsjon. Denne bindemiddeltypen består av finfordelte dråper av et bindemiddel som svever i en vannfase. For å hindre at dråpene ikke smelter sammen, tilsettes det spesielle overflateaktive stoffer. Disse stoffene styrer også hvordan emulsjonen vil oppføre seg når den blandes eller kommer i kontakt med steinmaterialer.

Til fremstilling av emulsjoner benyttes enten bitumen eller myk bitumen. Myk bitumen består av en blanding av bitumen og en mykner som er et relativt lettflytende produkt, men som har høyt kokepunkt og flammepunkt. Dette er et norsk utviklet produkt og anvendes spesielt for fremstilling av fleksible dekker på lavtrafikkerte veier. En lignende dekketype som ble mye benyttet mye i 1960–70-årene var oljegrus hvor bindemidlet var veiolje. Denne bindemiddeltypen består av en blanding av bitumen, gassolje og parafin. Anvendelsen i dag er svært liten.

Skumbitumen lages ved å blande varm bitumen eller myk bitumen med små menger vann (1–3 %). Prosessen medfører at blandingen skummer og får en kortvarig volumøkning. Skumbitumen må derfor anvendes straks i en blandingsprosess med stein/grusmaterialet.

I enkelte tilfeller er det behov for å forbedre egenskapene til de vanlige bindemidlene slik at asfaltdekkene kan tåle større påkjenninger både fra trafikk og klima. Dette kan gjøres ved å tilsette små mengder av polymerer (4–8 %) til bitumen. Dermed kan man oppnå at bindemidlet blir mykere og mer fleksibelt ved lave temperaturer og samtidig stivere og mer stabilt ved høyere temperaturer. Som tilsetning kan det benyttes gummi i form av pulver eller lateks, polyetylen, polypropylen, styren-butadien-styren o.l. Bitumen som er blitt modifisert på denne måten benevnes som polymermodifisert bitumen. Dette bindemidlet kan også benyttes til fremstilling av emulsjoner og benevnes da polymermodifisert bitumenemulsjon. Se bitumen og asfaltdekker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.