Vatikanstatens politiske system

Vatikanstaten er en kirkelig stat, med paven som øverste leder. Geografisk omfatter den bare 44 hektar i Roma, og har heller ikke innen dette området full jurisdiksjon: Italiensk politi har ansvar for lov og orden i området. Inntil 1859–60 og 1870 omfattet pavestaten et større territorium i sentral-Italia, og innen dette hersket paven. Forholdet mellom paven og den italienske stat ble normalisert gjennom avtaler i 1929, avtaler som ble bekreftet i Italias republikanske forfatning av 1947. Vatikanets fundamentale lov (grunnlov) av 1929 ble fornyet 2001.

Avtalene har sikret kirkens suverenitet innen vatikanstatområdet og katolisismen en privilegert stilling i Italia. Men selv om Vatikanstaten har liten territoriell betydning (den er verdens minste stat), har den, som pavestol, stor betydning som et slags regjerende organ for den verdensomspennende katolske kirke: Man kan se på katolikker som medlemmer både av territorielle stater og et åndelig samfunn, og i mange henseender kan katolikkers lojalitet like meget gå til kirken og paven som til staten og regjeringen.

Paven, som velges av det hellige kardinal-kollegium for livstid, utøver i prinsippet all myndighet innen Vatikanstaten og i administrasjonen av kirken mer allment. Administrasjonen av Vatikanstaten tar imidlertid lite av pavens tid. Det meste av denne oppgaven er delegert til en pavelig kommisjon på sju kardinaler, som igjen leder en stab av legmenn, ledet av en spesialdelegat. Det meste av pavens tid går med til å lede pavestolen, altså kirken. I dette arbeidet assisteres han av et kollegium av kardinaler og det kirkelige byråkrati, den romerske kurie, med over 3000 geistlige og ikkegeistlige ansatte.

Kurien har både lovgivende, utøvende og dømmende funksjoner. De første utøves av ni hellige menigheter, hver ledet av en prefekt. Her har det vært en viss demokratisering siden 1967, ettersom biskoper til dels har fått anledning til å være til stede. De utøvende funksjoner er lagt til ulike sekretariater og kommisjoner. Viktigst av disse er statssekretariatet, som fungerer som et slags statsministerkontor. Det ledes av en kardinal. De dømmende funksjoner, knyttet til samvittighetsspørsmål, spørsmål om ekteskapsoppløsninger og spørsmål om formulering av petisjoner, utøves av ulike tribunaler, alle ledet av kardinaler. Forfremmelser og utnevnelser i kurien er sterkt preget av nettverk og forbindelser; den domineres helt av italienere. Kurien spiller en meget sterk rolle, og paven må i betydelig grad ta hensyn til den.