SLAC, laboratorium for studier av elementærpartikkelfysikk i Stanford, California, USA, grunnlagt 1962. SLAC er knyttet til Stanford University, men fysikere fra hele USA og flere andre land arbeider ved laboratoriet. SLAC huser den lengste lineære akseleratoren i verden (3,2 km). I 1968 fant fysikere ved SLAC holdepunkter for at protoner (og nøytroner) er satt sammen av enda mindre partikler, kvarker. Dette ble oppdaget i prosesser der elektronene kolliderte med hydrogen.

I begynnelsen av 1970-årene ble det bygd en ny maskin, SPEAR (Stanford Positron-Electron Asymmetry Rings), der stråler av elektroner og positroner (dvs. anti-elektroner) kolliderte. På SPEAR så man i 1974 partikler som bestod av en ny type kvark (kaltcharm, 'sjarm'). Slike partikler var like før også sett i proton–proton-kollisjoner. Man oppdaget også en ny type lepton kalt τ. Disse tre oppdagelsene ble alle belønnet med Nobelprisen i fysikk.

SPEAR ble fulgt opp av kollisjonsmaskinen PEP (Positron-Electron Project). Senere (1987) bygde man også en ny lineær kollisjonsmaskin, SLC (SLAC Linear Collider) for å kunne produsere Z-partikler. PEP-maskinen ble 1998 oppgradert til PEP-II. Her har man produsert, og vil (2007) fortsatt produsere B-mesoner. I desintegrasjoner (henfall) av slike mesoner har man, slik som i noen andre laboratorier, sett effekter som bryter materie-antimaterie-symmetri. (Se akselerator, elementærpartikkelfysikk, CP-symmetri.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.