SLAC, laboratorium for studier av elementærpartikkelfysikk i Stanford, California, USA, grunnlagt 1962. SLAC er knyttet til Stanford University, men fysikere fra hele USA og flere andre land arbeider ved laboratoriet. SLAC huser den lengste lineære akseleratoren i verden (3,2 km). I 1968 fant fysikere ved SLAC holdepunkter for at protoner (og nøytroner) er satt sammen av enda mindre partikler, kvarker. Dette ble oppdaget i prosesser der elektronene kolliderte med hydrogen.

I begynnelsen av 1970-årene ble det bygd en ny maskin, SPEAR (Stanford Positron-Electron Asymmetry Rings), der stråler av elektroner og positroner (dvs. anti-elektroner) kolliderte. På SPEAR så man i 1974 partikler som bestod av en ny type kvark (kaltcharm, 'sjarm'). Slike partikler var like før også sett i proton–proton-kollisjoner. Man oppdaget også en ny type lepton kalt τ. Disse tre oppdagelsene ble alle belønnet med Nobelprisen i fysikk.

SPEAR ble fulgt opp av kollisjonsmaskinen PEP (Positron-Electron Project). Senere (1987) bygde man også en ny lineær kollisjonsmaskin, SLC (SLAC Linear Collider) for å kunne produsere Z-partikler. PEP-maskinen ble 1998 oppgradert til PEP-II. Her har man produsert, og vil (2007) fortsatt produsere B-mesoner. I desintegrasjoner (henfall) av slike mesoner har man, slik som i noen andre laboratorier, sett effekter som bryter materie-antimaterie-symmetri. (Se akselerator, elementærpartikkelfysikk, CP-symmetri.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.