Etter krigen 1940-45 trengte Forsvaret å erstatte okkupantens militære stamnett som var etablert med linjer rekvirert fra Telegrafverket, supplert med  tyske anlegg og utstyr. Løsningen ble å satse på den nye teknologien med radiolinjer, kjeder av radiostasjoner plassert slik at de hadde direktestråling kontakt med nabostasjonene (”line-of-sight”). De ble derfor ofte plassert nær topper oppe i fjellheimen. Radiostrålene kunne fremføre store bunter av telefon- og fjernskriverkanaler (multipleksing), helt opp til 2 700 telefonkanaler i et slikt system er brukt.

Eksilmiljøet i London tok med seg fra Norge ideer om organisert teknisk-naturvitenskapelig virksomhet. Det første synlige resultatet av dette var opprettelse av Forsvarets Overkommandos Teknisk-Vitenskapelige Utvalg (FOTU) i London  i mai 1942. Utvalgets første medlemmer var professorene Pettersen, Dahl og Tronstad og ingeniør Møller. Her lå spiren til det som ble Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) våren 1946. FFI hadde som en hovedmålsetning å føre videre arbeidet man hadde startet i Storbritannia.

Miljøet hadde god kontakt med britenes utviklingsarbeider med radiokommunikasjon og radar. Helmer Dahl kom fra illegal virksomhet til London, der han ble knyttet til marinens forskningsinstitutt ASE (”Admirality Signals Establishment”) og beskjeftiget seg blant annet med forplantning av mikrobølge over sjø og med antennekonstruksjoner. Etter krigen ble han forskningssjef for FFIs radaravdeling (FFIR), etablert i lokaler hos Christian Michelsens Institutt i Bergen. Avdelingen utviklet en radiolinje prototyp og senere et system for 24 telefonkanaler som ble satt i drift 1954 mellom Bergen og Oslo. Dette ble grunnlaget for en kontrakt mellom Forsvaret og NERA Bergen for nasjonal produksjon. Ungdommer fra Hærens Yrkesskole for sambandteknisk befal på Jørstadmoen fikk med radiolinjedrift en ny og uprøvd oppgave.

I  mars 1948 ga Forsvarsstaben grønt lys til et prosjekt for å opprette et radiolinje prøvesamband Bergen-Haugesund-Stavanger. Telegrafverket stilte seg positiv til dette, skjønt de hadde ikke noen særlige forhåpninger til at prøvene skulle lykkes. De første prøvene med dette nye utenlandske utstyret fant sted sommeren 1949. Resultatet var tilfredsstillende, og den 15.  mars 1951 ble radiolinjeforbindelsen Bergen-Haugesund demonstrert.

FFIR gikk dessuten til de fire norske bedriftene Standard Telefon og Kabelfabrikk (STK), Elektrisk Bureau (EB), Norsk Marconi og Norsk Elektronikk og Radio (NERA) og ba om konkurrerende tilbud på produksjon. NERA, som var det nasjonaliserte Telefunken, vant konkurransen.

Julaften 1953 ble strekningen Bergen-Haugesund  innviet. Den kunne overføre hele åtte telefonsamtaler på en gang! Forlengelsen til Stavanger kom først i 1955.

Utbyggings- og driftsorganisasjonen Forsvarets fellessamband (FFSB) ble opprettet i oktober 1953, da radiolinjen Bergen–Haugesund var nesten klar for overlevering. Allerede i løpet av 1950-52 var det blitt utarbeidet en sambandsplan for hovedruter som dekket hele landet. De viktigste knutepunktene skulle bygges i godt beskyttede fjellanlegg. Nettet skulle dessuten kunne samkjøres med det sivile riksnettet. Målet var å få noe som var økonomisk forsvarlig, og som skulle være operativt både i fred og krig.

Satsingen på radiolinjer var dristig, og Telegrafverket mente på dette tidspunkt at problemene med drift av stasjoner i høyfjellet ble for store. Derfor ble dette en ren Forsvarssatsing, og landet hadde dermed fått to teleetater. Senere kom det daværende Televerket selv til å bygge ut et tusentall radiolinjestasjoner for det sivile nettet.

Dette ble den første utbyggingsoppgaven som FFSB deltok i. Med tilskudd fra NATO ble nødvendige midler til denne nye radiolinjen bevilget, og kontrakt for leveranse ble opprettet med NERA Bergen høsten 1953. Utstyrstypen var bygget over samme lest som for Bergen-Haugesund-systemet.

I løpet av 1953 bygget Forsvarets Distriktsinginører Vestlandet og Viken syv permanente stasjoner mellom Bergen og Oslo, støpt i betong og utført i to etasjer. I første etasje var det et lite oppholdsrom og et rom for dieselaggregat. Annen etasje inneholdt radioutstyret og et antennerom. Terminalene (endestasjonene) ble montert i telegrafstasjonene i Bergen og Oslo. 

Systemet mellom Bergen og Oslo ble svenneprøven for NERA, FFIR og FFSB. I løpet av sommeren 1954 var utstyret fra NERA klart. FFSB installerte det med sine 10 tekniske sersjanter rekruttert fra Yrkesskolen på Jørstadmoen,og ytterligere seks sersjanter kom til samme sommer. Radiolinjen Bergen-Oslo ble offisielt åpnet 2. september 1954, og den kunne overføre 24 telefonkanaler.

Neste oppgave var å bygge ut  radiolinjer fra landsende til landsende. Den 17. februar 1954 hadde FFSB sin egen spesifikasjon for radiolinjeutstyr klar til å sendes ut på internasjonalt anbud. NERA vant denne anbudskonkurransen, og det oppsto et nært samarbeid mellom kunde og leverandør.    

Fortsatt med NATO som bidragsyter ble det inngått en generalentreprise med flere større entreprenører, som fikk til oppgave å bygge radiolinjestasjoner for en sammenhengende forbindelse fra Kristiansand til Kirkenes. Arbeidet startet mot slutten av 1954.

Det var et stort og krevende arbeid å oppfylle sambandsplanen fra 1952. Det meste av byggevirksomheten måtte utføres i sommerhalvåret. Og parallelt med dette skulle det bestilles og produseres teknisk utstyr til alle stasjonene. Det ble på den tiden sett som et prosjekt av meget stort omfang.

Stasjonsbygningene ble standardisert som såkalte Mark-stasjoner. De var dels nedsprengt i fjell og dels dekket med steinmasser, slik at ved et militært angrep skulle bygningene gi fysisk beskyttelse for det elektroniske utstyret. Her var det også oppholdsrom med kjøkken og sengeplasser. Plassert i kjelleren og enda bedre beskyttet lå kraftforsyningen. Primært skulle kraften tas fra lokale E-verk, men permanent installerte dieselaggregater kunne gi reservekraft. For å sikre avbruddsfri krafttilførsel ble det installert batterier.

Antennene ble montert innendørs bak mylar-duk, som vibrerte i vinden. Slik unngikk man ising av duken selv under ekstreme værforhold. Antennene måtte imidlertid forventes å bli ødelagt ved angrep.

Utbyggingen ble en suksess. I 1957 var det etablert forbindelse over hele strekningen fra syd til nord i landet. 

Televerkets skepsis til å plassere utstyr i fjellanlegg, med ”drift  i bunkersmiljø”, slo ikke til. Utstyrrommene  hadde konstant temperatur og fuktighet, og materiellet var skånet for rystelser og ytre påvirkninger. Dette viste seg å være nær ideelle forhold for så ømtålig og komplisert utstyr, og bedre forhold enn hva man oppnådde i hus over bakken.  Driftsstabiliteten ble derfor meget høy.

Brukerne av de nye sambandene krevde kun å oppfatte hva samtalepartneren sa. Lange radiohopp på 70, 90, ja hele 150 km kunne forekomme, selv om internasjonale standarder anbefalte  hopplengder på 40–50 km. Så lenge det mest foregikk tale-overføring, var støy og korte brudd til å leve med. Men for å sikre best mulig driftstabilitet, og ikke minst for å vinne erfaring, ble stasjonene bemannet de to første årene.

Gjennom hele perioden fra 1954 pågikk en fortsatt utbygging og videreutvikling av nettet,  i takt med økede krav og de muligheter den teknologiske utvikling gav.  Figuren angir status ved FFSBs 25årsjubileum i 1978. Linjer med 24  kanaler økte til 60 kanaler og deretter til 300 kanaler, og i 1975 ble det levert utstyr for 960 kanaler.

Fram til  begynnelsen av 1980-tallet hadde all radiolinjeutbygging i FFSBs regi vært basert på analog teknologi. Men da FFSB startet planleggingen av Forsvarets digitale nett (FDN) med digitale telefonsentraler, måtte også transmisjonnettet digitaliseres. Det første digitale radiolinjeutstyret for 2 og 8 Mbit/s bitrater ble levert av NERA  i 1983. I perioden 1985 til 1995 ble utstyr med bitratert på 8 og 34 Mbit/s satt i trafikk. Det digitale utstyret viste seg meget driftssikkert, kraftforbruket var sterkt redusert,  og det krevde lite vedlikehold.

Digitale overføringsystemer på radio og kabel var på den tid allerede tatt i utstrakt bruk i det sivile telenettet. Den første offentligedigitale telefonsentralen kom i drift hos Telenor i 1986. Utstyret hos både Forsvaret og Telenor fulgte samme systemspesifikasjoner, og felles utviklingsprosjekter var i gang for sammenkoplinger mellom gammelt analogt og nytt digitalt utstyr på tilstøtende strekninger via såkalt "transmultiplekser".

Bygging av Mark-stasjonene var  kostbart og tidkrevende. Firma Per A. Bakkejord ble engasjert av Forsvarets Bygningstjeneste (FBT) og kom snart opp med et nytt konsept for bygg i stål og aluminium som kunne prefabrikkeres og fraktes med helikopter til stasjontomtene. Kraftutstyr, radiolinje og oppholdsrom ble alt plassert i 1. etasje, mens antennene ble montert på loftet, bak korrugerte glassfiberplater som i Mark-stasjonene.

Da Bergen-Oslo-linjen ble bygget, var forutsetningen at stasjonene skulle være ubemannet. For at dette skulle være mulig, ble det etter hvert montert automatisk omkoplingsutstyr mellom hoved- og reservelinjene og i tillegg utstyr for feilrapportering over tjenestekanal.

I  perioden 1973-1975 skulle det skje omfattende utskiftninger  av radiolinjer, og da var det ønske om bedre oppfølging av driften ved fjernkontroll og styring.  En anbudskonkurranse i 1978 endte opp med et system fra Selenia. Kontrollstasjonene var normalt ikke bemannet utenom normal arbeidstid, så to av stasjonene ble utpekt til døgnbemannede nettkontrollsentre, ett i Sør-Norge og ett i Nord-Norge.

Overføringshastigheten av digitale data var i begynnelsen begrenset til 100 baud i særskilte kanaler.  Etter hvert økte behovet for datasamband, så det ble nødvendig å anskaffe modemer for dataoverføring via telefonkanal. Bitratene kunne være fra 600 til 9600 bit/s. Dette var nok for de fleste brukerne. Ved behov for høyere overføringshastighet kunne flere telefonkanaler med modemer koples i parallell. Etter hvert som en fikk på plass digital transmisjon i et landsdekkende nett, ble det mulig å overføre 64 kbit/s for hver telefonkanal.

FFSB hadde satset på radiolinjer som sambandmedium, men var ikke blind for nytten av kabler. Da radiolinjeutbyggingen startet, måtte det legges kabler mellom radiolinjestasjoner ved endene av systemene og brukerterminalene som var plassert inne i fjellanlegg. Fra de større terminalstasjonene ble også lagt kabel til nærmeste telegrafstasjon. Slik kunne man utnytte felles sambandressurser og styrke beredskapen.

Kabler ble også brukt i områder som av topografiske grunner ikke egnet seg for radiolinjesamband. Dette gjaldt også områder hvor det var uønsket å benytte radiolinjer på grunn av mulig avlytting, for eksempel i grensetraktene mot naboland.

På slutten av 1970-tallet ble bruk av fiberoptiske kabler mulig. Anvendelse av fiberoptisk transmisjon gav vesentlige fordeler i form av beskyttelse mot avlytting, foruten meget stor overføringskapasitet. Disse fordelene måtte imidlertid sees opp mot kostnader og sårbarhet for sabotasje og krigshandlinger. 

Allerede ved etableringen av de første radiolinjeforbindelsene ble det brukt hytter laget av aluminium for å skaffe et rimelig og enkelt husvære for radio- og kraftutstyr. Hyttene  var lette og enkle å transportere og gav god beskyttelse mot vær og vind. Det falt også naturlig å bruke disse som transportable stasjoner, med samme type radiolinjeutstyr som ble brukt i de stasjonære systemene. Utstyret ble montert i hyttene, som deretter kunne fraktes på tilhenger eller med helikopter til stedet der de skulle brukes. Egne aggregathytter hørte med.

Disse enhetene har vært av uvurderlig betydning som erstatning for skadede stasjonære stasjoner i det faste nettet og for å gi dekning med samband ved  nasjonale og internasjonale øvelser.

  • ”Nettverk. En beretning om Forsvarets tele- og datatjeneste 1953 – 2001",   ved Andreas Stenseth, redaktør, utgitt av FLO/IKT,  Zoom Grafisk AS,  ISBN 82-92049-00-42

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.