OSA-systemet, fargesystem for ikke lysende overflatefarger, utviklet på oppdrag av Optical Society of America (OSA) i årene 1947–74. Systemet bygger på prinsippet om likeavstands skalering. OSA-systemets fargeatlas består av fargeprøver som er ordnet i en regulær, romlig gitterstruktur, hvor hver fargeprøve er omgitt av 12 nabo-fargeprøver. Den geometriske avstanden mellom to nabofarger er den samme overalt i kroppen, og ved hjelp av trenede observatører er fargene bestemt slik at når de betraktes i dagslys og på en midlere grå bakgrunn, er den fornemmelsesmessige forskjell mellom to nabofarger den samme overalt i fargekroppen.

OSA-systemet skiller seg fra praktisk orienterte systemer som Munsell-systemet og NCS, ved at det ikke bygger på fikserte grunnfarger og metrisk bestemte akser for slike fargeattributter som kulørthet, metning, lyshet. Disse viser seg nemlig å være uforenlige med kravet om konstante fargetrinn overalt i fargekroppen. I OSA-systemet vil farger med samme lyshet bare tilnærmet danne et plan. Farger med samme fargetone ligger heller ikke på rette linjer. Dette skulle tyde på at fargerommet ikke kan være evklidisk. OSA-systemet har teoretisk interesse for så vidt som det knytter seg til spørsmålet om eksistensen av et absolutt fargerom, og hvilken metrikk som i så fall gjelder i dette rommet. Se også fargemåling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.