Folketidende

Folketidende var Søren Jaabæk og Bondevennforeningenes særnamn hovedorgan, det skulle bidra til politisk mobilisering av bønder, folkeopplysning og åpenhet om hva folkevalgte foretok seg på Stortinget. Folketidende utkom i Mandal, men avisen var avgjørende for at Bondevennforeningene omkring 1871 var blitt en landsomfattende organisasjon for å velge bønder til Stortinget og i kampen mot embetsmannsstaten.

Avisens biografi fulgte Bondevennbevegelsens: Dens gradvise framvekst på 1860-tallet, der hver ny forening og sammenbindende amtsforeninger kom til syne gjennom referater og gledesmeldinger i spaltene. Glansdagene omkring 1870, da Bondevennbevegelsen talte omkring 25 000 medlemmer i en tilnærmet landsomfattende folkebevegelse, utgjorde en innflytelses- rik stortingsgruppe, og avisen boblet over av referater fra lokale møter og valgaktivitet. Bevegelsen ebbet ut fra midten av 1870-årene. I glansdagene kom avisen ut hver uke, i start- og sluttfasen hver 14. dag.

Jaabæk skrev det meste av stoffet i Folketidende, som bærer preg av hans klare stemme, stilsikre penn, store retoriske og politisk-didaktiske erfaring og folketalerevne. Stundom skrev han i folkeopplysende sakprosa, stundom i didaktisk dramatisert dialog, i portrettform, i tabelloversikter over stemmegivning, og ofte også i diktform og på rim, særlig når det skulle manes til alvor foran stortingsvalg.

Jaabæk satt selv på Stortinget i over 30 år. Herfra sendte han oversikter over hvordan hver enkelt stortingsmann hadde stemt. Han skrev portretter av de fleste stortingsmenn og referater fra behandlingen av viktige saker. Folketidende var slik et foregangsskrift i politisk journalistikk. Sentrale i driften av avisen var også Jaabæks to døtre. Thora Jaabæk fungerte i lange perioder som avisens «administrerende direktør» og som redaktør når Jaa- bæk selv var på tinget. Hanna Jaabæk korresponderte med avisens øvrige bidragsytere og organiserte innsenderstoff. De var kanskje de mest innflytelsesrike kvinnene i en avisredaksjon i sin samtid. Folketidende tok da også til orde for allmenn stemmerett, både for menn og kvinner.

Folketidende var et pionerorgan for å slippe «folket» eller den opplyste allmue og bondestand fram i spaltene. Slik ble avisen også av embetsstanden holdt fram som skrekkeksempel på hva økt folkelig innflytelse og allmenn stemmerett ville kunne føre til.