Ørnulv Ødegård var en ledende norsk psykiater i etterkrigstiden. Han var i mange år direktør ved Gaustad sykehus og professor i psykiatri.

Ødegård var født i Oslo og tok medisinsk embetseksamen i 1925. Da den første norske psykiatriske klinikken åpnet på Vinderen i 1926 var han en av tre ansatte leger der. Fra 1927 til 1930 bodde og arbeidet han i USA, blant annet arbeidet han der under den toneangivende sveitsisk-amerikanske psykiateren Adolph Meyer.

Fra 1936 hadde Ødegård sin stilling ved Gaustad sykehus, fra 1938 til 1972 som overlege og direktør. Fra 1951 var han også professor i medisin (psykiatri).

Ødegårds doktorgradsavhandling Emigration and Insanity fra 1932 bygget på en undersøkelse av norske innvandrere til Minnesota, med utgangspunkt i at denne gruppen hadde en høyere hyppighet av psykoser enn den befolkningen som var født i området. Undersøkelsen var et metodisk nybrottsarbeid. Samspillet mellom arv og miljø i utviklingen av sinnslidelser var et hovedtema som Ødegård fulgte opp i senere forskning.

Som psykiater stod Ødegård for en biologisk psykiatri, men han var også opptatt av psykodynamisk tenkning, noe som blant annet kommer til uttrykk i rettspsykiatriske erklæringer han skrev.

Under Ødegårds ledelse begynte man i 1941 forsøk med lobotomi på Gaustad psykiatriske sykehus. På tross av dårlige resultater i en prøveperiode, med svært høy dødelighet, fortsatte man å bruke dette inngrepet helt fram til 1959. 

I ettertid har Ødegård blitt sterkt kritisert for sin vurdering av norske kvinner som hadde hatt kontakt med tyske soldater under okkupasjonen, som han ga uttrykk for i en uttalelse til Sosialdepartementet i august 1945. Her uttrykte han at mange av disse kvinnene var mindre begavede eller psykopatiske typer.

Sammen med Gabriel Langfeldt vurderte Ødegård i 1945-46 Knut Hamsuns mentale tilstand. De sakkyndige konkluderte da med at forfatteren hadde «varig svekkede sjelsevner». Denne konklusjonen tiltrakk seg sterk kritikk i ettertid, blant annet i den danske forfatteren Thorkild Hansens bok Prosessen mot Knut Hamsun fra 1978. Denne kritikken har hovedsakelig vært rettet mot Langfeldt, selv om de to psykiaterne stod sammen om erklæringen.

Kringlen, Einar (2007) Norsk psykiatri gjennom tidene. N.W. Damm & Sønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.