Gabriel Langfeldt

Faktaboks

Gabriel Langfeldt
født:
23. desember 1895, Kristiansand, Vest-Agder
død:
28. oktober 1983, Oslo

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Gabriel Langfeldt
Av /NTB Scanpix ※.

Gabriel Langfeldt var en ledende norsk psykiater i tiårene etter andre verdenskrig. Han var professor og administrerende overlege ved Psykiatrisk klinikk ved Universitetet i Oslo i 1940–1965 og formann i den rettsmedisinske kommisjon fra 1946 til 1961.

Langfeldt tok medisinsk embetseksamen i 1920 og ble spesialist i psykiatri i 1926. I 1940 etterfulgte han Ragnar Vogt som Norges eneste professor i psykiatri.

Langfeldt hadde en betydelig vitenskapelig produksjon, særlig om schizofreni og rettsmedisinske emner. Han tok i 1926 den medisinske doktorgraden på en avhandling om de endokrine kjertler og det autonome nervesystemet ved schizofreni. Hans lærebøker i klinisk psykiatri (1951) og i rettspsykiatri (1947) var lenge sentrale i utdanningen av psykiatere i Norge.

Langfeldt var også engasjert i mentalhygienisk arbeid og psykiatrisk opplysningsarbeid. Han var en av grunnleggerne av Bergen Mentalhygieniske Forening og skrev gjennom årene en rekke bøker beregnet på et bredt publikum, blant annet Nervøse lidelser og deres behandling (1946), Hvorfor blir et ekteskap ulykkelig? (1968) og Overgangsalderens og alderdommens problemer og sinnslidelser (1966). Han holdt også populære foredrag for NRK.

Etter 1945 forsket Langfeldt på psykologiske faktorer hos nazister. Han spilte også en rolle som sakkyndig i mange av rettssakene som fulgte frigjøringen. I debatten omkring rettsoppgjøret tok han til orde for rask rehabilitering av landssvikerne. Han stilte seg kritisk til at ikke Vidkun Quisling ble underkastet ordinær rettspsykiatrisk undersøkelse, og mente det var en mulighet for at Quisling kunne ha vært paranoid. I 1969 utga han boka Gåten Vidkun Quisling, der han blant annet ga uttrykk for disse synspunktene.

Sammen med Ørnulv Ødegård sto Langfeldt for den rettspsykiatriske undersøkelsen av Knut Hamsun, der psykiaterne konkluderte med at Hamsun hadde «varig svekkede sjelsevner». Denne konklusjonen fikk de sakkyndige i ettertid mye kritikk for, selv om den i samtida neppe var i utakt med vanlig rettspsykiatrisk praksis. Hamsuns siste roman, Paa gjengrodde stier, var i stor grad skrevet som et angrep på Langfeldt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg