Gabriel Langfeldt, var en ledende norsk psykiater i tiårene etter den andre verdenskrig. Han var professor og administrerende overlege ved Psykiatrisk klinikk ved Universitetet i Oslo 1940–65 og formann i den rettsmedisinske kommisjon fra 1946 til 1961 .

Langfeldt tok medisinsk embetseksamen i 1920 og utdannet seg til psykiater på 1920- og 30-tallet. I 1940 etterfulgte han Ragnar Vogt som Norges eneste professor i psykiatri.

Langfeldt hadde en betydelig vitenskapelig produksjon, særlig om schizofreni og rettsmedisinske emner. Han tok i 1926 den medisinske doktorgraden på en avhandling om de endokrine kjertler og det autonome nervesystem ved schizofreni.  Hans lærebøker i klinisk psykiatri (1951) og i rettspsykiatri (1947) var lenge sentrale i utdanningen av psykiatere i Norge.

Han var også engasjert i mentalhygienisk arbeid og psykiatrisk opplysningsarbeid. Han var en av grunnleggerne av Bergen Mentalhygieniske Forening og skrev gjennom årene en rekke bøker beregnet på et bredt publikum, blant annet Nervøse lidelser og deres behandling (1946), Hvorfor blir et ekteskap ulykkelig? (1968), og Overgangsalderens og alderdommens problemer og sinnslidelser (1966). Han holdt også populære foredrag for NRK.

Etter 1945 forsket Langfeldt på psykologiske faktorer hos nazister. Han spilte også en rolle som sakkyndig i mange av rettssakene som fulgte frigjøringen. I debatten omkring rettsoppgjøret tok han til orde for rask rehabilitering av landssvikerne. Han stilte seg kritisk til at ikke Quisling ble underkastet ordinær rettspsykiatrisk undersøkelse, og mente det var en mulighet for at Quisling kunne ha vært paranoid. I 1969 utga han boka Gåten Vidkun Quisling, der han ytret seg kritisk til den strafferettslige behandlingen av Quilsing.

Sammen med Ørnulv Ødegård sto Langfeldt for den rettspsykiatriske undersøkelsen av Knut Hamsun, der psykiaterne konkluderte med at Hamsun hadde "varig svekkede sjelsevner". Denne konklusjonen fikk de sakkyndige i ettertid mye kritikk for, selv om den i samtida neppe var i utakt med vanlig rettspsykiatrisk praksis. Hamsuns siste roman, Paa gjengrodde stier, var i stor grad skrevet som et angrep på Langfeldt.

  • Kringlen, Einar (2007) Norsk psykiatri gjennom tidene. N.W. Damm & Sønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.