i folkeretten den indre del av en stats sjøterritorium, særlig havner, fjorder og bukter. I moderne tid har det vært vanlig å regne hele havområdet innenfor de opptrukne grunnlinjer som indre farvann; art. 5 i Genèvekonvensjonen av 1958 om sjøterritoriet m.v. og Havrettskonvensjonen av 1982 art. 8 fastslår uttrykkelig dette.
Indre farvann er i motsetning til sjøterritoriet for øvrig i prinsippet helt undergitt kyststatens jurisdiksjon og står for så vidt i samme stilling som landterritoriet. Men i praksis har det ikke vært vanlig at havnemyndighetene griper inn overfor fremmede skip så lenge det ikke foretas handlinger som forstyrrer ro og orden i havnen.