(av des- og lat. 'forgifte, besmitte'), uskadeliggjørelse av smittestoff, særlig bakterier som ikke danner sporer og andre mikroorganismer som kan avlives med nokså milde metoder. Hvis de bakteriene en vil avlive hører til de hardføre sporedannende artene, må en bruke metoder som dreper alt liv, se sterilisering. Den viktigste forskjellen mellom desinfeksjon og sterilisering er at en ved desinfeksjon ikke sikkert dreper bakteriesporer. Formålet med desinfeksjon er oftest å hindre spredning av sykdomsfremkallende mikroorganismer eller å forsinke, evt. hindre, mikrobiell ødeleggelse av matvarer og andre produkter.
Inndeling
Desinfeksjonsmidlene deles i fysiske og kjemiske. Av fysiske desinfeksjonsmidler er varme viktigst. Infiserte gjenstander og væsker som tåler det, kan evt. kokes (oppvarming til 100 °C). Lintøy, glass, spisebestikk, bekkener osv. kan kokes eller behandles med varmt vann ved 85 °C i vaskemaskiner eller dekontaminatorer i sykehus. Melk og andre flytende næringsmidler desinfiseres ved oppvarming til 60–80 °C (pasteurisering). Ultrafiolett lys kan brukes til desinfeksjon av luft.
Det finnes mange grupper kjemiske desinfeksjonsmidler. De er i større eller mindre grad universelle cellegifter og mangler den selektive giftighet (toksisitet) som antibiotika og kjemoterapeutika har overfor mikroorganismer. Det er derfor fare for skade på levende vev ved f.eks. huddesinfeksjon. Klor og visse klorforbindelser brukes mye til desinfeksjon i helsevesenet og til desinfeksjon av drikkevann.
En del alkoholer er virksomme desinfeksjonsmidler. Etanol virker sterkest i 70 prosent løsning i vann, isopropanol virker noe sterkere og kan brukes i litt lavere konsentrasjon. De brukes til huddesinfeksjon før operasjon.
Fenol og fenolderivater er mye brukte desinfeksjonsmidler, særlig for materialer som er rike på organisk stoff som avføring, urin, blod, oppspytt o.l. Ulemper med fenoler er at de ikke virker på alle virus og at de kan skade noen typer av medisinsk utstyr.
Glutaraldehyd er også et viktig kjemisk desinfeksjonsmiddel som påvirkes lite av organisk materiale og som har bredere antimikrobiell virkning enn fenoler.
Jod og jodforbindelser brukes til desinfeksjon av hud, sår og slimhinner. De kan virke irriterende, og dette motvirkes ved å bruke såkalte jodoforer, som gir lavere konsentrasjon av fritt jod.
Klorheksidin er sammen med alkohol et meget anvendt huddesinfeksjonsmiddel. Organiske kvikksølvforbindelser, f.eks. merthiolat, hindrer i høy fortynning vekst av bakterier, men har ikke like sterk drepende effekt og har derfor mest vært brukt til preservering, dvs. hindre bakterievekst i vaksiner og andre biologiske produkter.
En gruppe kjemiske desinfeksjonsmidler er de såkaltekvartære ammoniumforbindelser. Disse har en sterk veksthemmende virkning, svakere drepende virkning. Deres anvendelighet begrenses av at de vesentlig virker på grampositive bakterier, mens mange gramnegative bakterier er mer motstandsdyktige, og av at tuberkelbakterier ikke påvirkes.