lysergsyredietylamid, C20H25N3O, et syntetisk psykosefremkallende, hallusinogent preparat, regnet som narkotikum. En LSD-rus kan vare fra noen timer til et døgn. Rusen forandrer inntrykket av omgivelsene: form og farge forandres, lyd endrer volum, kroppen føles tyngre eller lettere. Kontrollen over impulshandlinger svekkes; det er dette som fører til mange voldshandlinger og selvmord i LSD-rus.
Komplikasjoner til LSD-misbruk er bl.a. «bad trips» med angstanfall og paranoide tilstander. Persepsjonsforstyrrelsene og hallusinasjonene kan bli langvarige og trekke ut i flere uker. Det kan oppstå senvirkninger der de psykotiske opplevelsene under rusen plutselig gjenoppleves etter mange uker. LSD påvirker også genmaterialet i cellene. Hos forsøksdyr har dette vist seg å gi skade også på avkommet. Det er forbudt å være i besittelse av, omsette eller bruke LSD i Norge.
Behandlingen er psykiatrisk, med hvile og nevroleptika. Prognosen er god, men enkelte utvikler kroniske psykoser.
Historikk
LSD ble først fremstilt 1938 av A. Stoll og A. Hofman. Utgangsstoffet for syntesen var lysergsyre, isolert fra soppen Claviceps purpurea. Ved et tilfelle fant Hofman i 1943 at LSD var et stoff som selv i meget små mengder hadde en voldsom virkning på det menneskelige sinn. I slutten av 1940-årene ble det knyttet store forhåpninger til LSD. Den teoretiske og vitenskapelige interesse knyttet seg særlig til om man ved bruk av stoffet eksperimentelt kunne fremkalle en forbigående tilstand som i hovedtrekkene svarte til schizofreni. Den praktiske interesse knyttet seg særlig til håpet om at man i LSD hadde funnet et stoff som kunne lette psykiaterne i arbeidet med undersøkelse og diagnose hos visse grupper av nevrotikere. LSD lot til å «åpne» nevrotikeren, dvs. raskt nedbryte motstanden mot å røpe sine indre, dypeste underbevisste hemmeligheter. Man trodde m.a.o. å ha funnet en effektiv «snarvei» til menneskenes underbevissthet. LSD ble også brukt i psykiatrisk behandling i Norge.
Som rusmiddel ble LSD populært i hippiebevegelsen i 1960-årene. Misbruket sank i 1980-årene, men økte igjen fra rundt 1990, da stoffet ble populært i house- og raveparty-miljøene.