født i Schleswig, norsk jurist og politisk forfatter; sønn av C. B. Dunker. Hørte i studietiden til Welhavens krets. Dunker ble raskt ansett som landets fremste advokat, spesielt var hans dyktighet som forsvarer i straffesaker kjent. Han hadde alle de egenskaper som kjennetegner den gode advokat: en glimrende fremstillingsevne, fantasi, omfattende kunnskaper og en utpreget skarpsindighet. I 1859 ble han utnevnt til regjeringsadvokat. Medlem av jurykommisjonene av 1854 og 1859; var motstander av jury-institusjonen.
Dunkers politiske forfatterskap er omfattende. Han angrep sterkt den annen unionskomités forslag til ny foreningsakt i skriftet Om Revision af Foreningsakten mellem Sverige og Norge (2 bd., 1866–68), som gir det mest rammende innlegg fra norsk side mot disse års helstats- og samrøringspolitikk på begge sider av Kjølen. Mange av hans brev er utgitt.