utvidet virkelighet

Et av de første eksemplene på bruk av utvidet virkelighet var The Super Cockpit som ble utviklet av det amerikanske forsvaret på slutten av 1960-tallet. Her fikk piloten tilført visuelle sanseinntrykk via skjermer montert i hjelmen og foran frontrutene i flyet. Hensikten var blant annet å øke evnen til å navigere, samt oppdage og bekjempe fiender. Lignende teknologier er i bruk i de fleste våpengrener i dag.

Utvidet virkelighet blir også benyttet til medisinske formål, både for å tilføre situasjonsbetinget informasjon, for eksempel produkter som leser av hvor blodårer befinner seg under huden og så projiserer et bilde av årene tilbake på huden, og for å tilføre generell kunnskap, for eksempel produkter som viser modeller av relevant anatomi på når de pekes mot bestemte steder på kroppen.

Teknikken blir også brukt innen nevrokirurgi der kirurgen får følelsen av at han eller hun er «inne i hjernen» til en pasienten.

Det finnes også dataspill some tilfører sanseinntrykk beregnet på lek og moro. Et kjent eksempel er spillet Pokémon Go som ble introdusert i 2016. Her blir små Pokémon-figurer lagt oppå bilder fra mobilens innebygde videokamera slik at brukeren, med litt innlevelse, kan få en opplevelse av at de faktisk er der.

Utvidet virkelighet krever som regel en viss grad av tilvenning fra brukerens side. Det kan blant annet være krevende å få kroppen til å bearbeide de nye inntrykkene uten at det forstyrrer andre deler av sanseapparatet.

I noen tilfeller kan sanseinntrykkene være såpass forstyrrende at det kan være farlig, for eksempel når en spiller kun er opptatt av spillet og glemmer de delene av omgivelsene som ikke er en del av spillet.

Utvidet virkelighet kan gi tilgang på informasjon, koblinger mellom informasjon og helhetsforståelser som ikke har vært tilgjengelig tidligere. Dette kan gi utfordringer, blant annet i forhold til personvernet. Det finnes for eksempel teknologi hvor man kan se igjennom vegger ved hjelp varmesøkende kamera. Det er også mulig å gjenkjenne identifisere ansikter ved hjelp av et vanlig kamera og så koble dette til annen åpen informasjon som blir umiddelbart tilgjengelig.

Elementene som legges til kan også komme i konflikt med opphavsretten. For eksempel hvis de legges utenpå et kunsverk og setter det i et dårlig lys.