sosial loffing

Sosial loffing betegner det at folk yter mindre i grupper enn de ville gjort individuelt. Franskmannen Max Ringelmann (1913) var den første som beskrev fenomenet. Han viste at folk som trakk tau mot hverandre trakk mindre hardt i gruppe enn når de var alene. Denne reduksjonen økte etter hvert som antallet i gruppen økte. En forklaring på dette kunne være at folk i gruppe ikke klarte å synkronisere sin innsats, slik at totalkraften til gruppen ble mindre enn summen av hvert individs totalkraft. Senere forskning viste imidlertid at en slik koordineringshypotese ikke var korrekt; mer sannsynlig var det at motivasjonen hadde endret seg.

Det var den amerikanske sosialpsykologen Bibb Latane (1979) som innførte begrepet «sosial loffing». Han studerte hvordan folk utfolder energi individuelt versus i grupper, og viste eksempelvis at folk som roper så høyt de kan, roper høyere alene enn om de tror de roper sammen med en annen. Her så man altså en effekt tilsvarende Ringelmanns, men uten at koordinering kunne være forklaringen.

Latane foreslo at spredning av ansvar kunne være en årsak til fenomenet. I individuelt arbeid har man en større ansvarsfølelse for resultatet enn om man jobber i grupper. I gruppearbeid oppfatter den enkelte at egen innsats ikke har så stor betydning for samlet gruppeprestasjon. En faktor som i tråd med dette påvirker tendensen til å loffe, er identifiserbarhet: Individets innsats i en gruppeaktivitet påvirkes av om andre observerer eller evaluerer deres innsats.

Sosial loffing er tilsynelatende det motsatte av sosial fasilitering.