smittesporing

En lege som enten har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig sykdom som kan smitte fra en person til en annen, skal foreta smittesporing dersom det er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Denne plikten er regulert i smittevernloven § 3-6.

Før smittesporing gjennomføres skal legene først vurdere om sykdommen er av en slik art eller i en slik fase at det er hensiktsmessig med smittesporing, og også om hensynet til smittevernet krever smittesporing. Det vil være tilfellet dersom smittesporingen kan resultere i at nye, ukjente personer med smitte blir oppdaget, slik at man kan lage smitteforebyggende forholdsregler, og motvirke ytterligere spredning. Situasjoner hvor smitteoppsporing ikke er aktuelt er for eksempel når det er sannsynlig at de personene som smittede har vært i kontakt med allerede får hjelp fra helsetjenesten.

Når smittesporing er aktuelt skal legen i følge loven spørre den smittede om:

• hvem smitten kan være overført fra
• når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd
• hvem han eller hun kan ha overført smitten til

Når smittesporing er aktuelt, er den smittede personen er etter loven forpliktet til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra. Ved smittesporing skal legen eller pasienten ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Denne plikten til å ta kontakt med smittede personer faller bort dersom de aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Dersom legen ikke har mulighet til å gjennomføre smittesporing og oppfølging av de som kan være smittet, men hensynet til smittevernet krever det, skal han eller hun gi beskjed om dette til kommunelegen. Da skal legen også gi beskjed om hvem den smittede har vært i kontakt med. Det følger av loven at dersom en lege tar kontakt med kommunelegen skal kommunelegen overta videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for å foreta smittesporing.

Smittevernlovens kapittel 5 pålegger personer som er eller kan være smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom enkelte plikter. Dersom en person har grunn til å anta at de eller noen de har omsorgen for er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, så skal de gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse snarest mulig.

Den smittede personen har plikt til å gi opplysninger om hvem smitten kommer fra, og har videre plikt til å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir for å bidra til at det unngås at sykdommen blir overført til andre. Den smittede har også plikt til å la seg isolere dersom det er nødvendig.

Det er på gitte vilkår tillatt å bruke tvang for å gjennomføre legeundersøkelse og isolering dersom den smittede nekter å etterkomme dette.

• smittekjeden
• smittevernloven

• Lovdata: Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) av 5. august 1994 nr. 55
• Folkehelseinstituttet: Liste over allmennfarlige smittsomme sykdommer

• Norsk lovkommentar, Smittevernloven ved Kjetil Tveitan, 1994 (rettsdata).