Programmeringsverktøy, programmer som brukes til å skrive nye programmer. I utgangspunktet trengs det ikke så mye dersom man skal skrive et dataprogram. Man trenger et program som man kan skrive enkel tekst i (kalt en editor), der man skriver kommandoene, linje for linje, og lagrer programmet i kildekode. Så trenger man en kompilator for å oversette kildekoden til maskinkode, og for å lagre maskinkoden i en egen fil. I praksis trenger man også en debugger, det vil se en feilfinner som går gjennom programmet og varsler om syntaksfeil og andre logiske brister, og et hjelpemiddel for å finne ut hvor i kildekoden feilen er, dersom maskinkodeutgaven av programmet krasjer under kjøring.

Et programmeringsverktøy samler alle disse hjelpemidlene i ett felles miljø. Avanserte utviklingsmiljøer (Integrated Development Environment, IDE) tilbyr mange hjelpemidler, blant annet for å avdekke syntaksfeil under selve skrivingen, dessuten grafiske hjelpemidler som forenkler byggingen av grensesnitt til et program: I stedet for å kode brukergrensesnittet, kan man tegne det, og overlate til verktøyet å generere koden. Verktøyene forenkler videre tilgangen til ferdige komponenter, altså kode som allerede er utviklet og lagret i egne bibliotek, også eksterne dersom man arbeider med webtjenester. Disse verktøyene er tilpasset moderne objektorientert programmering og gjør det mulig å bygge store systemer nesten på samme måte som barn bygger med Lego-klosser, det vil si med et minimum av egen koding. Moderne IDE kan også tilby fortløpende dokumentasjon av programmet man lager.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.