Programmeringsverktøy, programmer som brukes til å skrive nye programmer. I utgangspunktet trengs det ikke så mye dersom man skal skrive et dataprogram. Man trenger et program som man kan skrive enkel tekst i (kalt en editor), der man skriver kommandoene, linje for linje, og lagrer programmet i kildekode. Så trenger man en kompilator for å oversette kildekoden til maskinkode, og for å lagre maskinkoden i en egen fil. I praksis trenger man også en debugger, det vil se en feilfinner som går gjennom programmet og varsler om syntaksfeil og andre logiske brister, og et hjelpemiddel for å finne ut hvor i kildekoden feilen er, dersom maskinkodeutgaven av programmet krasjer under kjøring.

Et programmeringsverktøy samler alle disse hjelpemidlene i ett felles miljø. Avanserte utviklingsmiljøer (Integrated Development Environment, IDE) tilbyr mange hjelpemidler, blant annet for å avdekke syntaksfeil under selve skrivingen, dessuten grafiske hjelpemidler som forenkler byggingen av grensesnitt til et program: I stedet for å kode brukergrensesnittet, kan man tegne det, og overlate til verktøyet å generere koden. Verktøyene forenkler videre tilgangen til ferdige komponenter, altså kode som allerede er utviklet og lagret i egne bibliotek, også eksterne dersom man arbeider med webtjenester. Disse verktøyene er tilpasset moderne objektorientert programmering og gjør det mulig å bygge store systemer nesten på samme måte som barn bygger med Lego-klosser, det vil si med et minimum av egen koding. Moderne IDE kan også tilby fortløpende dokumentasjon av programmet man lager.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.