Pragmatiske partikler er ubøyelige småord som sånn, liksom, bare og altså. De bidrar ikke til påstandsinnholdet i en ytring, men har funksjoner på det mellommenneskelige og tekstuelle plan.

Mellommenneskelige funksjoner kan være å gi uttrykk for talerens subjektive holdninger til innholdet. På det tekstuelle planet kan funksjonen til slike ord være å signalisere emneoverganger eller å markere logiske relasjoner mellom ytringer.

Pragmatiske partikler som gir uttrykk for talerens holdning, kalles modalpartikler, mens de som markerer tekstuelle sammenhenger eller regulerer interaksjonen i en samtale, kalles diskursmarkører.

Noen ord kan fungere både som pragmatiske partikler uten påstandsinnhold («du må nesten sette deg») og som adverb med påstandsinnhold («du har spist opp nesten alt»). I det første eksempelet gir nesten uttrykk for talerens holdning ved å dempe den bydende kraften i anmodningen, mens i det andre har det et påstandsinnhold og bidrar til vurderingen av om ytringen uttrykker noe sant eller ikke.

Modalpartikler kan gi uttrykk for tre typer holdninger:

  • sikkerhet
  • nødvendighet
  • følelsesmessig engasjement

Markering av ulike grader av sikkerhet dreier seg om kunnskap om verden. Dette kalles epistemisk modalitet. Ulike partikler kan vise ulike grader av sikkerhet om saksforholdet, slik som «hun har nok/sikkert/vel/jo/da stukket av». Partikler som styrker talerens epistemiske autoritet (som jo og da), kalles forsterkere, mens de som svekker den (nok, sikkert, vel), kalles dempere.

En annen type holdning man kan uttrykke, er i hvilken grad en handling anses som nødvendig eller ønskelig. Dette kalles deontisk modalitet. Deontiske forsterkere skjerper nødvendigheten av en handling, som i «kom, da!», eller ønskeligheten av den, som i «bare forsyn deg!», mens dempere svekker den, som i «du må nesten avslutte nå».

Så har vi uttrykk for følelsesmessig engasjement, særlig i forbindelse med vurderinger. Partikler med affektiv betydning er primært forsterkere, altså markører for økt engasjement, som i «Den kjolen var fin, altså!». 

Diskursmarkører bidrar til å organisere teksten eller samtalen de inngår i. De kan markere koherens, det vil si grader av sammenheng mellom ulike ytringer eller større tekstdeler. Man kan for eksempel vise at man trekker en konklusjon fra hva den andre sier ved å innlede sin ytring med («så du har bodd over hele verden, du»).

Koherensmarkører kan også organisere emner og større enheter. For eksempel kan et frittstående uansett signalisere at man vender tilbake til det foregående emnet fra en digresjon.

Diskursmarkører kan også regulere selve talestrømmen eller interaksjonen mellom deltakerne. Man kan markere sammenheng og brudd i sin egen ytring, for eksempel å rette på seg selv ved å bruke altså («Jeg var der i forrige uke … altså i Moss»). Slike partikler kan også regulere turtakingen i en samtale, for eksempel å appellere til samtalepartneren om å respondere ved å hekte på uttrykket eller («Du spiser kjøtt, eller?»).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. juni skrev Kaja Borthen

Hei, Jan,
Stort sett fin oversikt, dette, selv om jeg egentlig ikke særlig begeistret for den store sekkekategorien 'modalpartikler'. Det kan godt stå slik (foreløpig), men kan du være snill å gi meg referansen/referansene du baserer deg på når du definerer modalpartikkel på denne måten?
Noe annet jeg er kritisk til er følgende avsnitt: "En annen type holdning man kan uttrykke, er i hvilken grad en handling anses som nødvendig eller ønskelig. Dette kalles deontisk modalitet. Deontiske forsterkere skjerper nødvendigheten av en handling, som i «kom, da!», eller ønskeligheten av den, som i «bare forsyn deg!», mens dempere svekker den, som i «du må nesten avslutte nå». Når du kategoriserer pragmatiske partikler som 'deontiske forsterkere', regner jeg med at det er deres iboende funksjon du snakker om, og ikke tilfeldige pragmatiske effekter. Men i disse tilfellene er det imperativsetningene som fører til at 'da' og 'bare' fungerer som en form for deontiske forsterkere ; i andre tilfeller har ordene helt andre funksjoner, og den grunnleggende semantikken har ingenting med deontisk modalitet å gjøre. Mens 'jo' for eksempel, har epistemisk modalitet som sin grunnfunksjon, er det ikke slik at etterstilt 'da' har deontisk modalitet som sin grunnfunksjon, og heller ikke 'bare'. Det samme gjelder for 'altså', som ikke har følelsesmessig engasjement som grunnfunksjon, men som én mulig pragmatisk effekt i ytringer som uttrykker følelsesmessig engasjement. Jeg vil at du sletter avsnittene om deontisk modalitet og følelsesmessig engasjement så lenge dette inngår i en tekst som gir inntrykk av å kategorisere pragmatiske partikler (semantisk). Dersom teksten endres, slik at den helt tydelig omhandler hvordan pragmatiske partikler får ulike funksjoner i ulike kontekster, kan man gjerne ha med disse funksjonene, men ikke slik teksten er nå.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.