Leddgikt, rheumatoid arthritt, leddsykdom med kronisk betennelse (inflammasjon) i leddhinnen i mange ledd. Kan føre til ødeleggelse av nærliggende leddbrusk og ben og redusert leddfunksjon.

Leddgikt forkommer hos ca 0,5 % av den voksne befolkningen i Norge. Årlig oppstår ca 25 nye tilfelle per 100 000 innbyggere. Sykdommen er ca. 3 ganger så vanlig hos kvinner som hos menn.

Årsaksforholdene ved leddgikt er ikke kjent, men man kjenner en god del til selve betennelsesprosessen, og det er klart at immunapparatet er av betydning. Det er påvist en viss arvelig disposisjon, men det må mer enn arv til for å utvikle sykdommen.

Sykdommen kan starte gradvis med tretthet og allmennsymptomer og deretter med leddsymptomer. Sykdommen kan også starte akutt med leddbetennelse. Morgenstivhet i kroppen, hevelse og smerter i ledd og et svingende forløp med vekslende gode og dårlige perioder er typisk. Værømfintlighet er også karakteristisk; plagene forverres ofte ved væromslag. Leddbetennelsene angriper hyppigst små ledd, f.eks. fingrenes grunn- og midtledd, håndledd og tåledd, og ofte symmetrisk på høyre og venstre side. Det er imidlertid vanlig at større ledd også angripes. Inflammasjonen som begynner i leddhinnen vil etter hvert kunne skade brusk- og leddnært benvev, og da kan det påvises defekter, usurer, i benvevet ved røntgenundersøkelse. Inflammasjon i seneskjeder er også typisk, og dette kan igjen føre til trykk på nerver, f.eks. i håndleddet. Ikke sjelden finnes revmatiske knuter (noduli rheumatici) i huden, spesielt på utsiden av albuen.

Leddgikt er ikke alltid bare en lokal leddsykdom. Den kan føre til betennelsesprosesser ellers i kroppen med sykdomstegn fra forskjellige indre organer (øyebetennelse, nyrebetennelse, hudutslett o.a.). Ved langvarig, aktiv sykdom kan det komme avleiringer av amyloid, et stivelseslignende protein, i kroppen. Leddgikt ledsages av forhøyet senkningsreaksjon i blodet (SR), og lett blodmangel (anemi). Dette kan være et mål for betennelsesprosessen i kroppen. Et autoantistoff, den såkalte revmatoide faktor, forekommer hos ca 70% av pasientene. Utsiktene for den enkelte pasient er ofte vanskelig å forutsi. Få affiserte ledd, lav senkningsreaksjon, fravær av revmatoid faktor i blodet og lite påvirket funksjonsnivå ved starten av sykdommen, er ofte tegn på gode utsikter. Tidlig diagnose og adekvat behandling er også viktig for å begrense sykdommen.

Behandlingen tar sikte på å redusere leddødeleggelsen gjennom å bremse opp betennelsesprosessen i leddhinnen. Derved lindres smerter og det fysiske funksjonsnivået bedres. Behandlingen gjennomføres som medikamentell behandling, fysikalsk medisinsk behandling og revmakirurgisk behandling. I tillegg er pasientens egentrening og utvikling av hensiktsmessige mestringsstrategier viktig for å kunne leve med kronisk sykdom. Mange har i denne sammenheng god nytte av hjelp fra bl.a. sykepleiere, ergoterapeuter og sosionomer.

Medikamentell behandling er det viktigste tiltaket for å redusere leddødeleggelsen ved å bremse opp betennelsesprosessen. Enkle betennelsesdempende medikamenter virker symptomdempende. Kortisonpreparater (glukokortikosteroider) virker kraftig betennelsesdempende, men kan ha bivirkninger, blant annet i form av benskjørhet, ved lang tids bruk. Kortison kan også sprøytes direkte inn i leddene. De antirevmatiske legemidlene kan påvirke sykdomsprosessen slik at leddødeleggelsen forsinkes. Av disse er cytostatika («cellegifter»), som methotrexate mest brukt – alene eller i kombinasjon med andre antirevmatika. Såkalte biologiske legemidler (TNFα-modulatorer) i kombinasjon med methotrexate er vist å ha enda bedre bremsende virkning på leddødeleggelsene. Det er foreløpig usikkerhet knyttet til bivirkningsrisiko ved langtidsbruk av de biologiske legemidlene. Det finnes foreløpig ikke legemidler som kan helbrede leddgikt.

Fysikalsk-medisinsk behandling. Aktive øvelser (f.eks. i oppvarmet svømmebasseng) kan være av vesentlig verdi for å bevare god styrke i muskulaturen og hindre feilstillinger av ledd. Opplæring i riktig bruk av leddene (leddvern) er også vesentlig. Ulike typer tekniske hjelpemidler vil kunne være med på å sørge for at leddene ikke blir utsatt for overbelastning.

Kirurgisk behandling. Den kirurgiske behandlingen av leddgikt er et eget spesialområde innen ortopedisk kirurgi og betegnes som revmakirurgi Ved såkalt synovektomi fjernes den betente ledd- eller senehinnen i håp om å hindre ytterligere skade på brusk og ben. Ved oppståtte feilstillinger i ledd kan det foretas korrigerende operasjoner. Er leddet svært ødelagt og smertefullt, kan det settes inn nye ledd (leddproteser).

Leddgikt forekommer sjeldnere hos barn under 16 år (juvenil rheumatoid arthritt), ca. 100 nye tilfeller årlig i hele Norge. Barneleddgikt kan starte ned til 1 års alder, men oftest senere. Noen flere jenter enn gutter angripes. Bekhterevs sykdom og leddplager forbundet med psoriasis kan også starte i barneårene og gi sykdomstegn som ligner leddgikt.

Leddgikt hos barn kan likne sykdommen hos voksne, med betennelse i mange av kroppens ledd. Men av og til kan bare ett eller få ledd affiseres. Disse barna har også spesiell tendens til å få revmatisk øyebetennelse (regnbuehinnebetennelse), og det nødvendiggjør regelmessig øyekontroll. Tidlig behandling gjør utsiktene ved øyebetennelse gode.

Leddgikt hos barn kan også starte som en akutt febersykdom, ofte med flyktig utslett og ikke sjelden lymfekjertelsvulst. Leddsymptomene kommer da ofte først etter en tid, og tidlig diagnose kan være vanskelig. Prognosen ved barneleddgikt er imidlertid bedre enn for voksne.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.