Husfaste menn, kaltes i Norge i middelalderen de bymenn som eide eller leide minst 1/4 bygård for minst et halvt år. Sagt på en annen måte var de fast bosatt i byen og hadde eget hushold. Begrepet husfaste menn i de norske byene svarte på den måten til borgerne i byer ellers i Europa i høymiddelalderen, hvor kravet opprinnelig gjerne var at man hadde eget ildsted.

De husfaste menn var det ledende sjiktet i bysamfunnet. Som borgerne i byene andre steder i Europa, var bare de husfaste mennene fullt vedtaksføre i de norske høymiddelalderbyenes politiske organer (bymøtet). Rådmennene ble ifølge Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 utpekt blant dem. De hadde også visse økonomiske særrettigheter. Gjestende utenlandske kjøpmenn, håndverkere, kramhandlere, arbeidsfolk o.l. som holdt seg i byene for kortere og lengre tid uten selv å bli husfaste menn, var henvist til å leie losji hos dem. De ble på den måten underlagt de husfaste menns husbondsmakt. Betegnelsen husbønder ble ofte brukt om det samme sjiktet av folk med fast tilhold og egen husholdning i byene.

Både betegnelsen husfaste menn og husbønder gikk ut av bruk i løpet av 1300-tallet, og ble først erstattet av det middelnedertyske begrepet "burer", og på 1400-tallet av betegnelsen borger. Som i Europa for øvrig ble byborgerskapet i Norge samtidig utvidet. Burer eller borgere ble man nå ved å avlegge ed til byens myndigheter, betale burskaps- eller borgerskapspenger og la seg skrive inn i byboken. Det gamle kravet om å være husfaste menn, eller å leie fast eiendom i byen, falt bort.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.