fysiognomikk

Fysiognomikk er forsøk på å dra slutninger fra ansiktstrekk og kroppsbygning til psykiske egenskaper.

Fysiognomikk som vitenskap oppstod i antikken og fikk en oppblomstring under renessansen. På 1600-tallet var den imidlertid blitt redusert til en slags spådomskunst og selskapslek hvor man tolket ansikter ut fra universelle personlighetstrekk og følelser, som frykt, stolthet, verdighet og sinne. På slutten av 1700-tallet kom det igjen en ny interesse for fysiognomien da den sveitsiske teologen Johann Caspar Lavater publiserte Physiognomische Fragmente (1775–1778). Den ble oversatt til engelsk i 1792 og kom stadig i nye utgaver fram til 1810.

Fysiognomien fikk en ny betydning innenfor medisinsk praksis og fysisk antropologi, men også innenfor helt andre området i samfunnet som romanen, teateret og innenfor alle former for visuell kunst. Teorien skulle blant annet få stor betydning for framstillingen av mennesker i kunsten, spesielt i portretter. Lavater gikk ut fra at «ansiktet var sjelens speil». Han beskrev fysiognomien som læren eller kunnskapen om sammenhengen mellom det ytre og det indre menneske, den synlige overflaten og det usynlige innholdet. Siden da er mange absurditeter skrevet i fysiognomiens navn, for eksempel at en kroket nese tyder på gode lederegenskaper.

I dag er enhver form for systematisk lære om fysiognomi oppfattet som en pseudovitenskap uten hold i virkeligheten.