Datakriminalitet, straffbare handlinger som forutsetter utnyttelse av datateknologi. Slike handlinger kan grovt sett deles i tre undergrupper: endring og sletting av data, urettmessig innsyn i og bruk av data (tapping), og ulovlig bruk av datautstyr. Vanligvis regnes ikke straffbare handlinger som bare gjelder selve datautstyret, f.eks. tyveri av en datamaskin, som datakriminalitet.

I Norge har de fleste tilfeller av datakriminalitet latt seg løse etter de alminnelige bestemmelsene i straffeloven. Typisk gjelder dette når datateknologien brukes som et middel til å begå tradisjonelle straffbare handlinger, f.eks. vinningsforbrytelser.

I straffeloven av 2005 er det mer fokus på straffebud knyttet til datakriminalitet, så som kapittel 21 om vern av informasjon og informasjonsutveksling

Men de former for datakriminalitet som er nevnt ovenfor kan også i seg selv være straffbare etter de ordinære straffebud, f.eks. etter §§ 351 og 352 om skadeverk, § 361 om bruk av falsk dokument.

Kripos har en egen enhet som arbeider mot datakriminalitet, men saker kan etterforskes av alle politidistrikter.

Se også dataprogram.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.