Datakriminalitet er straffbare handlinger som forutsetter utnyttelse av datateknologi.
Slike handlinger kan grovt sett deles i tre undergrupper: endring og sletting av data, urettmessig innsyn i og bruk av data (tapping), og ulovlig bruk av datautstyr. Vanligvis regnes ikke straffbare handlinger som bare gjelder selve datautstyret, for eksempel tyveri av en datamaskin, som datakriminalitet.
I Norge har de fleste tilfeller av datakriminalitet latt seg løse etter de alminnelige bestemmelsene i straffeloven. Typisk gjelder dette når datateknologien brukes som et middel til å begå tradisjonelle straffbare handlinger, for eksempel vinningsforbrytelser.
I straffeloven av 2005 er det mer fokus på straffebud knyttet til datakriminalitet, så som kapittel 21 om vern av informasjon og informasjonsutveksling.
Men de former for datakriminalitet som er nevnt ovenfor kan også i seg selv være straffbare etter de ordinære straffebud, for eksempel etter paragrafene 351 og 352 om skadeverk, paragraf 361 om bruk av falskt dokument.
Kripos har en egen enhet som arbeider mot datakriminalitet, men saker kan etterforskes av alle politidistrikter.
Se også dataprogram.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.