bittanomali

Bittanomalier er som regel forårsaket av forstyrrelser i kjevenes vekst og oppstår over tid gjennom barndom og ungdomstid. Et unntak er skader, for eksempel kjevebrudd, som vil kunne gi et akutt oppstått avvik.

Det er mange årsaker til at kjevene ikke vokser i samme tempo. Ofte er det snakk om arvelige tilstander, og også en lang rekke syndromer er forbundet med ulike bittanomalier. Ytre påvirkninger, som kjeveoperasjoner i ung alder, strålebehandling eller infeksjoner kan også forstyrre vekstsonene i kjevene. Personer som er operert for ganespalte vil eksempelvis ofte ha en underutviklet overkjeve og underbitt. Dette skyldes både den tilgrunnliggende defekten i overkjeven, men også at arrdrag etter operasjonen hemmer veksten.

Bittanomalier kan foruten arv også skyldes vanemessige forhold. Sterkt tungepress mot fortennene eller langvarig bruk av narresmokk eller fingersuging kan gi dentale bittavvik. Det samme kan tidlig uttrekking av tenner, noe som både kan gi både feil i tannstilling og også forstyrre kjevens vekst.

Bittanomalier kan også oppstå som følge av annen sykdom i kjevene. En degenerativ tilstand i kjeveleddene vil for eksempel kunne føre til at underkjeven blir kortere og bittet ikke lenger passer. Marginal periodontitt, en vanlig betennelsestilstand i tennenes festeapparat vil på sikt føre til at tennene løsner. Dette kan på sikt føre til dentale bittavvik.

Bittanomalier beskrives oftest etter hvordan tennene i over- og underkjeven møtes. Ved et normalt sambitt vil alle tennene i over- og underkjeven møte hverandre. Overkjevens fortenner vil ligge litt foran underkjevens, samtidig som overkjevens hjørnetenner og seksårsjeksler er posisjonert omtrent en halv tannbredde bak de respektive tennene i underkjeven.

Sett fra siden, det vil si i saggitalplanet, vil dette etter den såkalte Angles klassifikasjon beskrives som «Angle klasse I». Klasse II og III beskriver henholdsvis en overbitts- eller underbittsrelasjon. Over- og underbitt kan skyldes feil i tannstillingen eller et ugunstig forhold i størrelsen mellom over- og underkjeven, som ved retrognati eller prognati.

Overkjevens tannbue er normalt noe bredere enn underkjevens. I tilfeller der underkjevens tannbue er bredest vil man få et kryssbitt. I motsatt fall, der overkjevens tannbue er så bred at den helt overlapper underkjevetennene og «glir utenpå» disse får man et saksebitt.

Dersom tennene i over- og underkjeven ikke møter hverandre ved sambitt har man et åpent bitt. Apertognati er en vanlig betegnelse særlig når dette gjelder fortennene.

Tannregulering er den vanligste behandlingsformen for bittanomalier i Norge, og omtrent hvert tredje barn i Norge mottar slik behandling for større eller mindre avvik. Ulik apparatur for å påvirke kjevenes vekst blir også i noen grad benyttet.

Dersom det er stor trangstilling mellom tennene kan tanntrekking, eventuelt i kombinasjon med regulering, gi en jevnere tannbue eller for eksempel redusere et overbitt.

Ved større skjelettavvik kan det være aktuelt med kirurgiske inngrep for å korrigere kjevenes størrelse og/eller vinkling. Dette gjøres ved såkalt ortognatisk kirurgi. Det er vanlig å avvente kirurgisk behandling til pasienten er ferdig utvokst.

Særlig hos voksne kan ulike bittanomalier også korrigeres med restorativ tannbehandling, som beslipning eller oppbygging av tenner, eller fremstilling av kroner eller broer som tar hensyn til bittforholdene.

Bittanomalier som skyldes skade eller sykdom oppstått i voksen alder tar utgangspunkt i behandling av grunnlidelsen. Først når denne er under kontroll kan bittkorrigeringer utføres.

• tennene
• kjeven
• bittet