Sør-Varanger-kofta

Vinterkoftene syes som oftest av ullklede, mens til sommerkoftene brukes det flere ulike stofftyper. Det beste er å velge et litt fast, men likevel mykt stoff. Silkelignende stoffer og fløyel er vanlig. Sør-Varanger-kofta har fire farger; blå, rød, gul og grønn. Bunnfargen kan variere og mørk blå og svart har vært regnet som vanlig til høytidelige anledninger. I dag brukes imidlertid også lysere blå. Som andre steder er det også i Sør-Varanger vanlig med ulike nyanser av rød og grønn som bunnfarge. I tillegg bruker også noen hvit eller brun som bunnfarge. En viktig regel for Sør-Varanger-kofta er at den vanligvis har fire farger inklusive bunnfargen. Valg av farger og stoffer har alltid vært preget av hva man til enhver tid kunne få tak i. Før i tiden var det vanlig å lage vadmel selv og farge stoffene selv. Etter hvert ble det moten ellers som preget utformingen av kofta.

Både herre- og kvinnekofta syes etter følgende prinsipper: ryggstykket består av fire deler pluss to kiler. Forstykket, skulderstykkene og ryggstykket syes sammen, med brettede kledestrimler imellom. I tillegg legges enkle pyntestrimler ut til hver side av denne sømmen. Fargene på disse har – særlig på mannskofta – en bestemt rekkefølge, men detaljene kan variere noe.

På herrekofta er ermene stort sett pyntet med en tynn gul strimmel og en bredere rød strimmel. Halsen på herrekofta består av en krage i koftas bunnfarge. Kragen pyntes med en tynn grønn strimmel, som brettes inn som et legg på kragen, samt en tynn, gul brettet strimmel og en rød bred strimmel. Disse går rundt hele halsåpningen. På kragen, litt nedenfor pyntestrimlene syes det på en gul sikksakk-klippet strimmel som er oppdelt i store trekanter. Dette er det viktigste kjennetegnet for herrekofta i Sør-Varanger. Fargen på denne sikksakk-strimmelen kan variere mellom gul, rød og grønn. Det kan også være enda en strimmel under i en kontrastfarge. Nedenfor siksakstrimmelen vises litt av koftas bunnfarge. Kragen er sydd fast i kofta med en rød (brettet) strimmel imellom.

Nederst på herrekofta er det en holbi som består av en tynn gul strimmel i kontrastfarge over en bred, rød kledestrimmel. Bredden på denne røde strimmelen varierer. Aller nederst er det en strimmel i koftas bunnfarge, og denne rynkes med veldig små rynker for å oppnå en «strutteeffekt».

Herrekofta i Sør-Varanger var fram til etterkrigstiden mye lengre enn andre samekofter. På 1970- og 80-tallet snudde dette og kofta ble ganske kort. I dag er den igjen blitt lengre – tilsvarende samekofter andre steder. Herrekofta har ikke gjennomgått store endringer når det gjelder dekorasjon. De synlige endringene er at pyntestrimlene er blitt bredere. Spesielt den røde strimmelen rundt halsen er blitt betraktelig bredere. Kofta ble først kortere på 1970- og 80-tallet, og ble så lengre igjen rundt år 2000. En annen endring er at det også på mannskofta er blitt vanlig med brettede pyntestrimler mellom stykkene, og at man syr med dobbel nål med kontrastfarger.

På kvinnekofta har man større variasjonsmuligheter, men også her følges bestemte regler. Det er vanlig å velge samme fargesammensetning på skulder, rygg, armer og holbi som andre kofter som har vært i familien har, men det finnes ingen regel om at man må følge et familiemønster. Man kan også hente inspirasjon fra andre kofter. Det er en liten kile nederst på hver side, mellom rygg og forstykke. Nederst på ermet pynter man med kledestrimler i ulike farger. Armene syes på med en rød brettet strimmel rundt skuldrene. På alle pyntestrimlene syr man med dobbel nål, med to ulike farger. På kvinnekofta blir ermet gjerne pyntet med flere farger, med rød som dominerende farge. Noen kofter er dekorert med ulike former for sikksakkborder på armen. Halsåpningen er pyntet med en tynn strimmel, som brettes inn som et legg. Fargen på strimmelen er grønn eller i koftas bunnfarge. Rundt halsåpningen er det en rød bred kledestrimmel. Man kan i tillegg pynte med en gul tynn strimmel i kontrastfarge på én eller begge sider av den røde.

Den nederste pyntekanten (holbien) på kvinnekofta består som en hovedregel av kledestrimler i alle koftas farger. Bredden på kledestrimlene varierer. Det blir penest om én av fargene dominerer. Man kan også legge inn tynne striper i kontrastfarger. Nederst syes en strimmel i samme farge som koftas bunnfarge. Denne er ca. to og en halv centimeter bred. Hele holbien rynkes og syes på med en rød brettet kledestimmel imellom. Lengden på en holbi før den syes på, varierer fra fem-seks meter og opp til 15–16 meter. Det vanligste i Sør-Varanger er nok en holbi fra 6 til 9 meter. Den lange holbien rynkes med symaskin og syes på selve kofta. Samme teknikk brukes i Nesseby, Polmak, Karasjok og til dels også i Kautokeino, og muligens også andre steder. Det var tidligere vanlig med en håndvevd rand nederst på holbien, og det er nylig masseprodusert en slik vevd holbirand, der mønsteret har sin opprinnelse i Sør-Varanger. Denne kan kjøpes i husflidbutikk. Det regnes som svært viktig å bruke det lokale mønsteret på en slik vevd holbirand. Dette gjelder for øvrig alle belter og bånd som brukes til kofta. I dag bruker de fleste en strimmel med koftas bunnfarge i stedet for en vevd holbirand. Kvinnekofta har variert og varierer veldig på lengden. Mange i Sør-Varanger foretrekker forholdsvis lange kofter sammenlignet med resten av Finnmark.

I Sør-Varanger er det vanlig å kopiere kvinnekofter som ble produsert og var i bruk i en periode fra slutten av 1800-tallet og fram til rundt 1930. Kopieringen skjer ved at man har en gammel kofte, enten en tilfeldig som man liker, eller en som har tilhørt noen i familien – bestemor, oldemor eller andre slektninger, – og får kopiert denne slik at den passer til en selv. Man kan også ta utgangspunkt i flere ulike gamle kofter og plukke ut detaljer man liker, og sette dem sammen til en ny kofte. Pynten på disse kopierte koftene kan variere en hel del, og mange skiller seg ut fra Inari-kofta på finsk side, særlig på ryggen og skuldrene.

Det som gjør disse gamle koftene spesielle, er måten holbien er sydd på. Man begynner øverst med en kledestrimmel, og for hver strimmel man syr, strekkes tøyet slik at man får en «strutteeffekt». Man avslutter med en strimmel i bunnfargen. Dette er en teknikk som er bevart fra tidligere, og brukes i dag av de som kopierer kofter. Denne måten å sy holbi gir ikke rynker, men gjør at holbien likevel strutter ut. Man finner den samme teknikken på gamle kofter også fra andre steder.

På disse koftene er fargesammensetningene annerledes på rygg og skuldre. Rundt århundreskiftet brukte man færre og smalere strimler på rygg, skuldre, rundt halsen og på ermene. Noen av koftene har fått bredere pyntestrimler, mens andre velger å kopiere bredden på originalkofta. På de gamle koftene brettet man sjelden strimlene på rygg og skuldre og rundt armene. Noen velger å brette strimlene på slike kofter, mens andre legger inn enkle strimler. På de eldre koftene var det ofte sydd inn fire smale kiler (to og to) bak. På kopierte kofter velger man om man vil ha fire eller to kiler. Det er ikke uvanlig å bytte om på grunnfargen, men pynten og holbien blir kopiert. Tidligere sydde man to sømmer, tilsvarende dobbel nål. Man syr med dobbel nål, men noen velger å ikke bruke kontrastfarger. Når man skal kopiere en kofte, kan man altså velge å kopiere utformingen nøyaktig slik den var, eller man kan kopiere fargesammensetningen og bruke moderne prinsipper når man syr. Det er uansett viktig at størrelsen tilpasses brukeren, slik at kofta sitter riktig.

I dag kan man bruke disse kopierte koftene med samme tilbehør som nyere kofter. Mange velger å utelate sjalet over skuldrene fordi det tidligere ikke var vanlig å bruke sjal. Mange velger også å bruke bare en enkel liten sølje. Andre bruker dagens moderne tilbehør, som fargesprakende silkesjal og flere store søljer. De store variasjonene i Sør-Varanger vitner om en levende koftetradisjon i dette området, at det er og har vært kontinuitet og at Sør-Varanger-kofta stadig utvikler seg videre. Det finnes neppe to kofter som er likt dekorert, og det er svært store variasjoner – samtidig som alle fargene i den nederste pyntekanten (holbien) tydelig markerer at koftene er fra Sør-Varanger.

Lua som mennene bruker, stjernelua, har gjennomgått store endringer. Tidligere kunne formen på denne beskrives mer som en firkantform enn en stjerneform, slik lua har i dag. Bunnfargen følger koftas bunnfarge. Det er forskjell på vinter og sommerlue. Vinterlua har pelsrand og mer fôr, samt en slags dusk av kledestrimler på siden. Lua består av fire deler som til sammen danner stjerne, pluss den delen som går rundt hodet. Mellom hver del er det røde og gule, enkle strimler. Delen som går rundt hodet er dekorert med følgende fargesammensetning ovenfra og ned; – en grønn brettet strimmel, – en gul, enkel smal strimmel, – en rød bred strimmel på ca. seks centimeter og tilsvarende gul og grønn igjen. Lua som brukes i Inari er så å si helt lik Sør-Varanger-lua.

Lua som brukes av kvinner, er av rødt klede og er sydd sammen av to deler. Høyden har variert gjennom årene; den har vokst litt de siste årene. Den pyntes med hvite kroklisser rundt ansiktet, og med et blomstrete bånd, samt et blondebånd rundt hodet. Fargen og mønsteret på blomsterbåndet kan variere. Det er vanlig med røde sløyfebånd som henger ned fra øreklaffene, men fargen kan variere. De bruker tilsvarende lue i Nesseby.

Den gamle samiske hornlua for kvinner var lenge i bruk i Sør-Varanger. Denne er avbildet hos Sildnes (1997, s.22), som også hevder at det skal finnes et bevart eksemplar og bilder som tyder på at hornlua var lenger i bruk i Sør-Varanger enn i andre områder.

Til herrekofta brukes et silketørkle i halsen innenfor kragen. Denne kan ha ulike farger. Til bryllup brukes det – som andre steder – i tillegg hvitt tørkle utenpå kragen, som ligger i kryss over brystet. Sjalet ble lenge brukt som hodeplagg for kvinner; det erstattet trolig den gamle hornlua. Man har også brukt sjal over lua. Siden 1930-tallet har det blitt mer og mer vanlig å bruke sjal over skuldrene, festet med sølje i halsen. Sjalet er av silke og har frynser i én eller flere farger. Frynsene knytes i flere rader, og fargene kan brukes til å danne ulike mønster i frynsene. I dag brukes silkesjal i alle slags farger. Det regnes som spesielt flott å ha et sjal som ikke mange andre har maken til. Mange skaffer silkestoff fra utlandet eller fra spesielle butikker og knyter selv, eller får noen til å knyte frynser på sjalet. Det er vanlig å kjøpe ferdigknytte sjal i husflidbutikker i indre Finnmark og Nesseby. Fargebruken varierer med motebildet.

Vevde belter har vært vanlig for både kvinner og menn. Disse er grundig beskrevet i boken Belter og band, en samling mønster fra Sør-Varanger (Lukassen, Must, Nilsen 1983). I dag er det vanlig at både menn og kvinner bruker skinnbelter dekorert med sølv- eller gullpynt. Det er ingen regler for formen på pynten i forhold til om man er gift eller ugift. Mange kvinner bruker fortsatt vevd belte, men det er ikke vanlig blant menn.

Mønster til kommag- og skallebånd er grundig beskrevet i boken Belter og band, som er nevnt over. Forfatterne har gjort et grundig arbeid med å samle inn og tegne av mønster. Informantene, eierne av båndene, har ikke selv produsert båndene og i mange tilfeller heller ikke brukt båndene selv. Før i tiden fantes det bånd i de fleste hjem i Sør-Varanger, og det var ikke uvanlig at man brukte det man fant av bånd i naust og uthus. Ut fra materialet i boka ser man tydelig at det har vært vanlig med bånd med hvit bunn, dekorert med rødt og blått, i noen tilfeller grønt for menn. Kommag- og skallebånd for kvinner har derimot rød, svart eller gul/oransje bunn dekorert med andre farger. Det finnes mange ulike mønster til kvinne- og mannsbånd. For herreband er det forskjell mellom de band man bruker til hverdag og til fest. I enden av båndet er det en flettet snor, like lang som båndet. I enden av denne er det en dusk. Denne dusken plasseres på siden av ankelen. Noen monterer dusken i snora slik at den er løs og kan flyttes på. Dette gjør det lettere å få den plassert riktig sted.

fottøy: Til Sør-Varanger-kofta bruker man samme type fottøy som i andre nordsamiske områder: kommager om sommeren, enten selvprodusert eller fabrikklaget, og skaller om vinteren. Om vinteren er det også vanlig med bellinger for kvinner og bellingbukser for menn. Menn bruker dessuten ofte vanlige bukser til kofta. Noen velger også vanlige sko. Dette gjelder både menn og kvinner.

Annet tilbehør som er vanlig i Sør-Varanger, er blant annet votter, ullsjal, veske og luhkka. Ullsjal og veske har samme mønster og funksjoner som andre steder. Vottemønstrene er godt beskrevet i heftet Vottemønster fra Sør-Varanger (Must 1983), utgitt av Sør-Varanger Museum.

Plagget som lokalt uttales «lokka» (skrives luhkka) kan sammenlignes med en kep. Denne er i Sør-Varanger sydd sammen av to deler og har hette. Det er mange variasjonsmuligheter når det gjelder dekorering, men også her finnes det en del regler. Dekoren følger samme prinsipper som koftepynten. Det er også mulig å bruke sikksakk-klippede pyntestrimler. Luhkkaen har vært mest brukt som arbeidsplagg på fjellet, men de siste årene har man også begynt å bruke den til festbruk.

• samisk drakt
• samisk kofte