Erling Lars Dale

Dale tok magistergrad i pedagogikk i 1974, og ble ansatt ved Det sosialpedagogiske studiealternativet ved Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI), Universitetet i Oslo. Han tok dr.philos-grad ved UiO i 1987. Fra 1995 var han ansatt som professor i didaktikk ved PFI.

Dale fremmet i sin magistergradsavhandling en vitenskapsteoretisk kritikk av John Deweys pedagogiske filosofi som han karakteriserte som instrumentell. Senere om- og oppvurderte han Deweys pedagogiske filosofi.

Dale har gjennom sitt omfattende forfatterskap markert seg som en sentral kritiker og fornyer av tenkningen omkring pedagogikkens vitenskapelige egenart. Han har argumentert for at det er vikige fellestrekk mellom tysk og amerikansk vitenskapspedagogikk i etetrkrigstiden, og at disse trekkene kan gi grunnlag for en liberal-progressiv pedagogikk.

I yngre år var Dale særlig aktiv i oppgjøret med den vitenskapelige positivismen, og publiserte innflytelsesrike bøker om didaktikk og oppdragelse. Senere i sitt forfatterskap var Dale opptatt av å undersøke, fortolke og begrunne pedagogikk som forskningsdisiplin. Han var også involvert i praktiske spørsmål knyttet til didaktikk, skoleutvikling og elevvurdering.

• Dale, E. L. (1972). Pedagogikk og samfunnsforandring.
• Dale, E. L. (1980). Hva er oppdragelse?
• Dale, E. L. (1986). Oppdragelse fri fra «mor» og «far».
• Dale, E. L. (1991). Kunnskapens tre og kunstens skjønnhet.
• Dale, E. L. (1993). Den profesjonelle skole
• Dale, E. L. (1997). Etikk for pedagogisk profesjonalitet
• Dale, E. L. (1999). De strategiske pedagoger.
• Dale, E. L. (2005). Kunnskapsregimer i pedagogikk og utdanningsvitenskap.
• Dale, E. L. (2011). Utdanningsvitenskap og pedagogikk

• Helsvig, K. «Erling Lars Dale: Angrende 68-er eller evig opprører?» Norsk pedagogisk tidsskrift, 04 / 2006 (90) (les artikkelen)
• Stafseng, O. (26. september 2011). «Vi minnes Erling Lars Dale»