Dorothea Christiane Erxleben

Hun var datter av legen Polycarpus Leporin (1689–1747), som åpenbart må ha vært en «radikaler» i datidens øyne, siden han hevdet at «kvinner kastet bort sine evner ved å stå på kjøkkenet». Som barn var Dorothea mye syk, og faren ga henne derfor privatundervisning hjemme – også i anatomi.

Hennes evner viste seg snart, og da hun senere kom inn på realgymnaset i hjembyen, tok rektor seg av henne og ga henne latinundervisning, noe som ellers var forbeholdt de av elevene som skulle studere. Han innprentet at menn og kvinner var utrustet med de samme evnene, og gjorde henne oppmerksom på fysikeren Laura Batti i Bologna, som nettopp hadde tatt den filosofiske doktorgrad.

Dorothea ønsket å studere, og for å få adgang til et universitet henvendte hun seg direkte til kong Fredrik 2. (den store) av Preussen. I 1741 ga han henne tillatelse til å studere ved universitetet i Halle. Året etter ga hun ut en bok om årsakene til at kvinner ble holdt borte fra studier. Boken vakte naturlig nok oppsikt. Samme år (1742) giftet hun seg med presten Johann Christian Erxleben (1697–1759) og fikk med ham fem barn. Dette forsinket hennes videre studier.

Da faren døde i 1747 begynte Erxleben å praktisere medisin i sin hjemby. Tre lokale leger anmeldte henne da for kvakksalveri ettersom hun praktiserte medisin uten å ha en medisinsk eksamen. Saken ble løst ved at Erxleben i 1754 ble pålagt å fremstille seg for medisinsk eksamen ved universitetet i Halle. Samme år avla hun endelig medisinsk eksamen og presenterte en medisinsk avhandling (Quod nimis cito ac iucunde curare), hvor hun blant annet advarte mot lettvinte, men farlige behandlingsmetoder. Hun fortsatte deretter å praktisere medisin fram til sin død i 1762.

• medisinsk historie