Cross Fox – radiosamband til NATOs Atlanterhavsflåte

NATOs Striking Fleet Atlantic har i flere tiår patruljert Norskehavet som en viktig del av Vestens skjold, øyne og ører mot øst. De vitale kommunikasjonene mellom kommandosentralene i land og skipene gikk via NATOs to maritime kommunikasjonssystemer White Fox og Silver Fox, som ble utviklet og bygget ut i 1950-60-årene for henholdsvis kortbølge- og langbølgebåndet. White Fox ble planlagt og bygget i løpet av svært kort tid, og systemet var operativt fra september 1962. Daværende Forsvarets fellessamband (FFSB, senere del av FTD) var prosjektansvarlig og tok over driften av den norske delen av systemet.

Økte krav til dekningsområde og behovet for modernisering førte til at et nytt og sterkt utvidet maritimt radiosystem Cross Fox ble spesifisert av SHAPE Technical Center (STC) i Haag. Norge fikk oppdraget å være vertsland og gjennomføre prosjektet, og FFSB skulle stå for gjennomføringen. Deler av systemet kunne tas i bruk fra 1985, og hele systemet var ferdig utbygd i 1989.

White Fox var et HF-radiosystem med to geografisk adskilte kontrollceller, samt to senderstasjoner og to mottakerstasjoner. NATOs Nordkommando på Kolsås utenfor Oslo kontrollerte dessuten sendere og mottakere i Danmark. Operatøren kunne velge radioutstyr, sette frekvenser og kople brukere til forbindelsene. Systemet var meget avansert for sin tid.

I 1967-68 ble prosjekt Silver Fox gjennomført med en LF kringkaster lokalisert til Nordmøre, for å gi radiodekning til maritime styrker i de områder og i de tidsrom hvor White Fox ikke strakk til.

Så lenge Strike Fleet opererte i Norskehavet var White Fox et adekvat system. Men fra 1970-tallet ble operasjonsområdene for flåteavdelingen betydelig utvidet til å dekke havområdene utenfor Vest-Europa, fra Barentshavet til Biscayabukta. Dette krevde revurdering av White Fox, som på det tidspunktet var aldrende og hadde begrenset områdedekning.

STC fikk i oppdrag å finne en erstatning for White Fox. Selv om satellittkommunikasjon var blitt stadig viktigere, valgte STC likevel å satse både på kortbølgesamband (HF) i frekvensbåndet 1,5-30 Mhz, som har vært vanlig for radiokommunikasjon med skip over store avstander, og langbølgesamband (LF) som gir mer stabil kommunikasjon i nærområdene. På HF-feltet hadde ny teknikk økt både sendekapasiteten og kvaliteten på radiosambandene, likeså pålitelighet og tilgjengelighet. Satellitter kan være sårbare i krig og krisetider, og kan fort bli utilgjengelige. HF-samband, som utnytter ionosfærens reflekterende egenskaper, kan da være siste utvei til å oppnå forbindelse mellom fartøy og land.

Konseptet var svært omfattende. Det inkluderte sender- og mottakermateriell med tilhørende antenneparker, fordelingssentraler for meldinger, og datautstyr for styring og overvåking, fordelt på i alt 27 stasjoner i Norge, Danmark, Tyskland, Belgia, Nederland og England/Skottland.

Normal praksis hos NATO er at de enkelte land gjennomfører fellesfinansierte prosjekter som er begrenset til eget territorium. Multinasjonale prosjekter har normalt vært overlatt til NATOs egne fagorganer. Prosjektet Cross Fox brøt med denne tradisjonen da SHAPE bad Norge om å være vertsland og gjennomføre prosjektet. Medvirkende årsak var Norges strategiske plassering og de mange installasjonene planlagt på norsk jord.

Dette var en stor oppgave for FFSB. Cross Fox-konseptet måtte bearbeides og videreutvikles til konkrete planer og leveranser, og finansiering fra NATO og nasjonene måtte på plass. FTD tok fatt på oppgaven i 1975. Deretter fulgte anbudsfase og etablering av kontrakt.

Cross Fox var tenkt som et “turnkey”-prosjekt med hensyn til leveransen av selve kommunikasjonssystemet med utstyr og antenner. Bygningstekniske arbeider, antennefundamenter og kraftforsyning samt kommunikasjonslinjer var skilt ut som egne prosjekter i de enkelte land som var berørt.

Hovedaktører i utarbeidelsen av de tekniske spesifikasjonene var STC og det norske konsulentfirmaet Teleplan. FTD koordinerte aktivitetene og skrev de kontraktsmessige betingelsene samt kravene til måleprogram og prosedyrer for godkjennelse.

Anbudsinnbydelse ble sendt ut til fire potensielle leverandører som hadde meldt sin interesse. Det ble til slutt Harris Corporation, RF Communications Group, i Rochester NY, USA som vant anbudskonkurransen.

Cross Fox består av ett delsystem for talesamband og ett for meldingsformidling. Talesambandssystemet består av sju såkalte triader, som hver inkluderer en HF senderstasjon, en HF mottakerstasjon samt en kontrollcelle (CC). Det kan formidle tale- og telegrafsamband direkte mellom fartøyer og landbaserte brukere via NATOs interne nettverk for telefoni og telegrafi.

Meldingssystemet består av fire mottakerstasjoner med tilhørende antenneparker (“Ship-to-Shore” samband) og en 200 kW LF senderstasjon samt en HF-stasjon med fire stk. 30 kW sendere ("Broadcast" samband). Meldingstrafikken fra fartøy til landbaserte brukere og vise versa formidles automatisk gjennom en meldingssentral, Message Processing Facility (MPF).

Alt radioutstyr, så vel som alle antenner, er datastyrt fra et bemannet hovedkontrollsenter (MC), selve kjernen i systemet. Når en bruker ønsker et samband, etableres dette via MC ved at operatøren sørger for valg av frekvens, triade og utstyr slik at best mulig samband oppnås mellom fartøy og land.

Cross Fox er bygget opp slik at dersom deler av systemet faller ut, kan det øvrige fortsatt fungere. Et alternativt kontrollsystem (AMC) kan ta over hvis hovedkontrollsenteret faller ut. Videre kan de enkelte triader brukes uavhengig av resten av systemet når kontrollsenteret (CC) bemannes. Spredningen av radiostasjonene har to formål: overlevelsesevnen til Cross Fox økes, samtidig som spredningen sikrer god områdedekning. Hvis det ikke er mulig med samband mellom skip og stasjon fra én triade, er sannsynligheten stor for at det kan etableres fra minst én annen.

Gjennomføringen av prosjektet var krevende for FFSB (omorganisert til FTD) i det å håndtere leveransen fra Harris og samtidig koordinere bidrag fra NATO og de seks øvrige nasjonene. Fra kontrakten ble undertegnet til Cross Fox stod ferdig i 1989, gikk det seks år. Da var 54 datamaskiner, 30 sendere, 84 mottakere og 86 antenneanlegg på 27 steder i fem land installert. Deler av systemet kunne imidlertid tas i bruk allerede i 1985, noe som ga Harris og FTD verdifull tilbakemelding om feil og mangler, som dermed kunne rettes opp underveis. Dette fremskyndte overgangen fra konstruksjonsfasen til den operative fase.

Meldingssentralen (MPF) ved hovedkontrollsentret (MMC) på Kolsås kom i full drift i august 1989. Tilsvarende MPF ved det alternative kontrollsentret (AMC) i England var klar for installasjon på samme tid. Etter Berlinmurens fall ble arbeidet med AMC nedprioritert, og denne delen av systemet ble senere nedlagt og komponentene gjort tilgjengelig som reservedeler.

Cross Fox er et omfattende, sentralstyrt kommunikasjonssystem hvor operatøren har et mangfold av stasjoner, utstyr, antenner og frekvenser til sin rådighet. Ved oppretting av et maritimt samband vil systemet for frekvensvarsling anbefale operatøren valg av stasjon, antenner og frekvenser som best kan brukes. Det forutsettes da at fartøyets posisjon er kjent. Systemet kan også generere frekvensplaner for “Ship-to-Shore” og “Broadcast” samband når fartøyenes områder for operasjon er kjent.

Dette datastyrte systemet er basert på programmet IONCAP for frekvensvarsling, samt informasjon om transmisjonsforholdene hentet fra et ionosfære “sounding” system. Det omfatter utstyr på Jan Mayen og Andøya (sounding sendere), og på de fire Ship-to-Shore stasjonene (sounding mottakere) som er plassert i Norge, England og på Færøyene. Informasjonen blir rutet over til kontrollsenteret (MC) og brukes her til å oppdatere frekvensvarsler som gis av IONCAP programmet. Operatøren får dermed et korrekt bilde av brukbare frekvenser. 

Konseptet ble utviklet av en ekspertgruppe bestående av representanter fra NATO og FTD. En av forutsetningene var at praktiske grunner hindret installering av utstyr for frekvensvarsling ombord i fartøyene. FMS måtte derfor være et autonomt landbasert system.

To firmaer ga inn anbud på frekvensvarslingssystemet. Harris møtte de tekniske kravene og fikk kontrakten. Denne delen av systemet stod ferdig i 1993.

Siden hovedsystemet ble ferdigstilt i 1989, har NATO og Forsvaret gjennomgått store strukturelle endringer. Cross Fox som begrep er ikke lenger i bruk, men alle stasjonene med unntak av en er fortsatt i drift, og inngår i andre kommunikasjonskonsepter. Operasjonsområdene er ytterligere utvidet, og trusselbildet er endret. Disse endringene krever robuste og pålitelige kommunikasjonsmedia, hvor langtrekkende samband basert på lavfrekvent radio utgjør en av grunnpilarene. Derigjennom sikres pålitelig samband til enhver tid, også når mer moderne løsninger, slik som telesatellitter, svikter.

Les også:       Forsvarets fellessamband 

Referanse:   ”Nettverk. En beretning om Forsvarets tele- og datatjeneste 1953 – 2001", ved Andreas Stenseth, redaktør, utgitt av FLO/IKT,  Zoom Grafisk AS,  ISBN 82-92049-00-42

Artikkelforfatter:

                               Torstein Haugland

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.