fading (variasjon i radiosignaler)

I radioteknisk sammenheng betegnelse for variasjon i signalstyrke og -forvrengning. Oppstår når det mottatte signal er sammensatt av bølger (to eller flere) som har fulgt forskjellige veier fra sender til mottaker. Den mest kjente form for fading fremkommer ved en vekselvirkning mellom bølger som har utbredt seg langs jordoverflaten og bølger som er blitt reflektert fra ionosfæren (se bølge, bølgeforplantning).

Siden et bølgefelt ikke bare er karakterisert ved sin styrke, men også ved retningen av feltet (fase), vil to bølger kunne forsterke hverandre dersom retningene er sammenfallende (i fase), mens totalfeltet blir svekket når feltene er motsatt rettet (i motfase). Fasen vil avhenge av tilbakelagt veilengde. To bølger vil være i fase dersom differansen mellom strekningene de har tilbakelagt er et helt antall bølgelengder, mens de vil være i motfase dersom forskjellen i veilengde er et odde antall halve bølgelengder. Siden ionosfæren er i stadig forandring, vil utbredelsesveien for den ionosfærereflekterte bølgen variere slik at de to bølgene vekselvis kan være i fase og motfase, og resultantfeltet vekselvis forsterkes og svekkes.

Fading er mest sjenerende ved mottagning av fjerntliggende stasjoner på mellom- og kortbølge, mens lokale stasjoner på langbølge og stasjonær mottagning på ultrakortbølge (FM-radio) mer sjelden forstyrres av fading. Fading forsøkes motvirket ved automatisk volumkontroll i mottageren og, i mer stasjonære radiosamband, også ved å bruke flere frekvenser og antenner samtidig, og så velge ut det signal som til enhver tid har den beste kvalitet (diversity-teknikk, se diversitymottagning). Digitale kringkastingssystemer er utformet slik at de er ufølsomme for fading.