Nikaopprøret

Nikaopprøret var en folkelig oppstand i Konstantinopel mot keiser Justinian i 532.

Opprøret har fått sitt navn etter hyllingsropet nika («seier»), som ble brukt av folkemassene under kappkjøringene i hippodromen. Massemønstringene i hippodromen hadde en funksjon som gikk langt ut over det sportslige, i det de gav folket en anledning til å hylle – eller uttrykke misnøye med – sin keiser. De to store supporterfraksjonene i hippodromen, kjent etter fargene sine som de grønne og de blå, ga en mulighet for å gi utløp for folkelig misnøye, men kunne også bli brukt av mektige politikere eller keiseren selv til å skape bråk eller slå ned på motstandere.

I januar 532 ble lederskikkelser for begge fraksjonene arrestert, anklaget for mord. De fleste ble henrettet, men to av de dømte overlevde da skafottet kollapset. Supportere fra begge fraksjoner konfronterte keiseren under hesteløpene og krevde at de skulle benådes. Da keiseren nektet å svare startet opptøyene. Fengselet der de to ble holdt fanget ble brent ned og fangene satt fri.

Da lekene skulle fortsette neste dag kom nye krav på bordet. Opprørerne krevde at flere upopulære toppembetsmenn skulle avsettes. Justinian gikk med på kravene, men urolighetene fortsatte, og folkemengdene krevde nå keiserens avgang. Nå satte Justinian inn hæren mot demonstrantene. Under ledelse av den lojale generalen Belisarios forsøkte de å slå ned opprøret. Kampene varte i flere dager og mye av sentrum i Konstantinopel ble brent ned. På et tidspunkt gikk det et rykte om at keiseren hadde flyktet fra byen og folkemassene samlet seg i hippodromen for å hylle en ny keiser. Da fikk Justinian stengt portene og sendte inn soldatene. Opp til 30 000 skal ha blitt drept i massakren som fulgte.

Uro og opprør knyttet til supporterklubbene var ikke uvanlig i Konstantinopel, men nikaopprøret var det alvorligste og blodigste. Det var svært skadelig for Justinians stilling i samtiden og for hans ettermæle. Det har vært forsøkt å finne økonomiske og sosiale årsaker bak oppstanden, men de fleste historikere mener at det startet med sinne over henrettelsen av supporterlederne, at Justinians ubesluttsomhet gjorde situasjonen verre, og at motstandere innad i den bysantinske eliten prøvde å bruke opprøret til å få ham avsatt.