norsk forfatter. Han debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror (1973), etterfulgt av Jord! (1977; filmatisert 1988), Fødsel (1977), Sett at jeg gikk baklengs inn i synsranden (1978), Jordens salt (1983), Marí (1986). Kiøsteruds bøker er ofte idéromaner, gjerne med internasjonalt miljø. Romansyklusene Androselegien (Det brente speilet, 1988; Dyret i stenen, 1989; Lammet uten kropp, 1990; Ved fjellets fot, 1991) og Pasjonene (Skomakerens sønn, 1992; Brødet, 1993; For siste gang, 1994) ble avsluttet med Minnetapet (Fort glem videre, 1995).
Kiøsterud har senere skrevet flere romaner: Den norske sangeren (1999) markerer en bevegelse i forfatterskapet til en bredere anlagt form, slik Måltidet i Bocca (2002) også kan sies å gjøre.
Det første arbeidet (2005) kretser om fundamentale problemer og Ved elvens munning (2008) tar opp kommunikasjonskløften mellom kvinne og mann og mellom kulturer. De to sistnevnte utgjør sammen med romanen Det som lever (2009) en løst sammenhengende triolgi om det moderne Norge, hvor Drammenselva danner utgangspunktet for trilogien.
Anbefalte lenker
- Aftenpostens forfatterside om Erland Kiøsterud
- Dagbladets forfatterside om Erland Kiøsterud
- Forlaget Oktobers forfatterside om Erland Kiøsterud