Tredimensjonal film, kinofilm som gir tilskuerne romopplevelse. Allerede fra 1890-årene utredet man på forskjellige hold mulighetene for å gi filmpublikummet en opplevelse av tre dimensjoner, basert på former for stereofotografering. Både det kunstneriske og det kommersielle gjennombruddet uteble. I Hollywood tidlig i 1950-årene, da filmprodusentene begynte å merke konkurransen fra fjernsyn, kom imidlertid et lite skred av tredimensjonal spillefilm. Den første skal ha vært Bwana Devil (Bwana-djevelen, 1952), mens den mest påkostede sannsynligvis var MGM-musikalen Kiss me Kate (1953). De fleste filmene innebar at publikum måtte bruke briller, enten med polariserende glass eller med glass i to forskjellige farger (rødt og grønt). Selv om illusjonen av tredimensjonalitet kunne være sterk nok, innebar patentene ofte en redusert billedkvalitet i forhold til annen film, og trenden forsvant etter et par år.

Ideen ble gjenopptatt i 1990-årene, med tredimensjonal film i det nye Imax-formatet. Blant disse kan nevnes Howard Halls Into the Deep (1994) og Toni Myers' Space Station (2002)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.