Tredimensjonal film, kinofilm som gir tilskuerne romopplevelse. Allerede fra 1890-årene utredet man på forskjellige hold mulighetene for å gi filmpublikummet en opplevelse av tre dimensjoner, basert på former for stereofotografering. Både det kunstneriske og det kommersielle gjennombruddet uteble. I Hollywood tidlig i 1950-årene, da filmprodusentene begynte å merke konkurransen fra fjernsyn, kom imidlertid et lite skred av tredimensjonal spillefilm. Den første skal ha vært Bwana Devil (Bwana-djevelen, 1952), mens den mest påkostede sannsynligvis var MGM-musikalen Kiss me Kate (1953). De fleste filmene innebar at publikum måtte bruke briller, enten med polariserende glass eller med glass i to forskjellige farger (rødt og grønt). Selv om illusjonen av tredimensjonalitet kunne være sterk nok, innebar patentene ofte en redusert billedkvalitet i forhold til annen film, og trenden forsvant etter et par år.

Ideen ble gjenopptatt i 1990-årene, med tredimensjonal film i det nye Imax-formatet. Blant disse kan nevnes Howard Halls Into the Deep (1994) og Toni Myers' Space Station (2002)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.