stereofotografering

Stereofotografering. Bildet er tatt med et stereoadapter som festes på kameraobjektivet. Ved hjelp av et speilsystem tas to bilder på samme filmrute. Ca. 7 cm (vanlig øyeavstand) skiller de to betraktningspunktene. Ved å skjele mot bildet vil man få dannet et «ekstrabilde» i midten av fotografiet, og dette vil være tredimensjonalt. Metoden krever noe tilvenning. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Stereofotografering er en fotografisk teknikk som muliggjør tredimensjonalitet eller dybdeopplevelse ved betraktning av bildet, som regel gjennom linser som viser to bilder, ett til hvert øye.

Faktaboks

Uttale
stˈereofotografering
Etymologi

Eksponering

Motivet fotograferes fra to betraktningspunkter som er sideforskjøvet i forhold til hverandre, ofte med 6–7 centimeters avstand, tilsvarende avstanden mellom øynene eller litt mer, for å fremheve dybdevirkningen. Kameraer som er konstruert for stereofotografering, har to objektiver. De ble laget fra tidlig i fotografiets historie og finnes fremdeles på markedet.

Visning

Det fremkalte billedparet betraktes i et stereoskop. Mest kjent er sannsynligvis View Master, som blant annet viste mange bilder fra Disneys tegnefilmproduksjon fra 1940 og fremdeles er å få kjøpt, som får de to bildene til å flyte sammen til ett og gjenskaper romvirkningen. View Master har mye til felles med dagens Virtual Reality-briller. Bildene kan også projiseres, og betraktes gjennom briller eller ulikt fargede glass.

3D-film

Basert på stereofotografering begynte man allerede fra 1890-årene å utvikle mulighetene for å gi filmpublikum en romopplevelse i tre dimensjoner, men det var egentlig ikke før i 2009, med James Camerons Avatar som var banebrytende på en rekke tekniske områder, at 3D fikk sitt definitive gjennombrudd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg