transkripsjonsfaktorer

Transkripsjonsfaktorer er innen biokjemi ulike proteiner som regulerer genuttrykket, det vil si hvilke deler av arvematerialet som kommer til uttrykk gjennom transkripsjon.

Transkripsjonsfaktorer binder seg til spesifikke områder på DNA-tråden og regulerer transkripsjon av gener, altså om det skal lages en mRNA-kopi av et gen. Det finnes rundt 1600 ulike transkripsjonsfaktorer i eukaryote celler. Man skiller mellom generelle og spesifikke transkripsjonsfaktorer, der de generelle er nødvendig for å starte transkripsjon av et gen og de spesifikke hemmer eller aktiverer transkripsjon av enkeltgener.

I eukaryote celler er det seks generelle transkripsjonsfaktorer. For at transkripsjon av et gen skal starte må enzymet RNA-polymerase binde seg til et bestemt område på gensekvensen, som kalles promotor. De generelle transkripsjonsfaktorene danner sammen med RNA-polymerasen et kompleks, som hjelper RNA-polymerasen med å binde seg til promotorsekvensen og starte transkripsjonen. I prokaryote celler er ikke transkripsjonen like kompleks som i eukaryote celler, og RNA-polymerasen kan binde seg til promotoren uten et kompleks av transkripsjonsfaktorer.

Spesifikke transkripsjonsfaktorer regulerer aktiviteten til bestemte gener ved å enten hemme eller aktivere transkripsjonen. Basert på hvilke proteiner cellen trenger, binder de spesifikke transkripsjonsfaktorene seg til sekvenser, kalt enhancer eller silencer, som gjør det henholdvis lettere eller vanskeligere for RNA-polymerasen å binde seg til promotor og starte transkripsjon. Både enhancer- og silencersekvenser kan være langt unna genet de regulerer.