Sikring av togtrafikken har vært en sentral og viktig del av jernbanedriften siden 1820-årene. Sikringssystemene har vært mangeartede og tilpasset den aktuelle situasjon for togfremføring fra fartsreguleringer og vakter med flagg foran toget, til stadig mer avanserte mekaniske og elektroniske systemer. Etter hvert som det ble flere tog på banene, ble det opprettet signalstrekninger, gjerne mellom stasjonene der betjeningens viktigste oppgaver var å passe på at det til enhver tid bare var ett tog inne på strekningen. Telegrafisk kontakt mellom stasjonene meldte fra at toget var kommet ut av signalstrekningen og at et nytt kunne sendes inn. Påkjøring bakfra og kollisjon mellom to tog skulle da være forhindret. Manuelt brukte røde og grønne signalflagg ved inn- og utkjøring ved stasjonene ga signalene til lokomotivføreren. Etter dette rent manuelle systemet kom signalmaster der bevegelige vinger ga signalene (semaforer). En vannrett vinge var stoppsignal, en skrått stilt oppover viste klarsignal. Disse signalviserne ble stilt manuelt med vaier fra stasjonene. Avhengig av visernes stilling slapp det gjennom rødt eller grønt lys for signal i mørke. Etter hvert som farten på togene ble høyere, var det nødvendig å montere forsignal som viste stillingen i hovedsignalet. Avstanden var gjerne rundt 800 meter som var nødvendig bremselengde for togene. I dagens moderne trafikkbilde er manuelle signalsystemer for lengst erstattet av elektriske. Likheten er at disse signalene inntil våre dager stadig er plassert langs sporene slik at lokomotivføreren må lese dem av utenfor toget. Signalene kan styres sentralt og dekke lange strekninger. CTC, som står for sentralisert togkontroll, betyr at all trafikk styres fra en kontrollstasjon der operatøren kan lese av alle togbevegelser og styre signalene, og på en enkel måte gjøre forandringer i togdriften ved forsinkelser eller andre uregelmessigheter. ATC, eller automatisk togkontroll, vil forenklet si at tog som kjører på en dobbeltsporet strekning låser signalene bak seg slik at de står i rødt og stanser andre tog inntil det første er kommet ut av strekningen. Kjøring på rødt vil føre til automatisk togstopp ved hjelp av signaler fra baliser (impulssendere) som ligger i skinnegangen. De elektroniske signalsystemene er i stadig utvikling, og forbindelsen mellom lokomotiv og kontrollsentral er blitt en del av et effektivt og trygt sikkerhetsopplegg for moderne togdrift. Høyere hastighet på togene krever stadig raskere og mer presis informasjon til lokomotivføreren om kommende signaler, og et helt nytt system er under utvikling og innføring i Europa og Norge. Det kalles ERTMS (European Rail Traffic Management System). Her blir all signalinformasjon fjernet fra utvendige signaler, og i stedet sendt til en dataskjerm inne i lokomotivet. Ved drift av høyhastighetstog med fart rundt 300 km/t eller mer, er dette et helt nødvendig sikkerhetssystem, men det rasjonaliserer også driften og driftssikkerheten på konvensjonelle jernbanestrekninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.