Størrelsesklassen til en stjerne beskrives ved et tall som kan være positivt eller negativt. Jo lavere verdi tallet har, desto mer lyssterkt er objektet. Bruken av denne skalaen har historiske grunner.
Astronomen Hipparkhos inndelte stjernene i seks størrelsesklasser rundt 140 fvt., hvor de sterkeste stjernene ble satt til første størrelsesklasse og de svakeste, som så vidt kunne skimtes med det bare øyet, ble satt til 6. størrelsesklasse. Dette la grunnlaget for systemet som brukes i dag.
Den tilsynelatende størrelsesklassen til himmelske objekter faller mellom størrelsesklasse –26, representert ved Sola som er det mest lyssterke objektet på himmelen, til de mest lyssvake objektene sett med teleskop som har tilsynelatende størrelsesklasse på rundt +30.
Størrelsesklasser måles ved å observere stjerner gjennom filtre som kun slipper igjennom synlig lys (symbol V), typisk lys med bølgelengde rundt 550 nanometer. Det er også vanlig å måle størrelsesklasse ved å bruke et blått filter (symbol B), typisk rundt 440 nanometer.
Den lyssterke stjernen Sirius har absolutt størrelsesklasse MV = +1,42 og tilsynelatende størrelsesklasse mV = –1,47, hvor den senkede bokstaven V indikerer at disse størrelsesklassene er målt i synlige bølgelengder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.