Sinnssykeasyl var en institusjon beregnet for behandling og forpleining av sinnssyke. Betegnelsen ble i Norge innført ved Sinnssykeloven av 1848. På 1900-tallet ble den erstattet med "psykiatrisk sykehus". Uformelt har disse institusjonene også blitt kalt sinnssykehus, men det har aldri vært en teknisk betegnelse.

Sinnssykeasylene avløste de tidligere "dollhus" eller "dårekister", anstalter som var en del av det gamle fattigvesenet, og som huset et mindre antall klienter med ulike sinnslidelser. Det er rimelig å oppfatte disse anstaltene som en del av ordensvesenet og av fattigomsorgen, heller enn som en del av et helsevesen. I de fleste tilfeller var de tilknytning til et hospital, som gjerne var organisert som en selvstendig stiftelse.

Fra begynnelsen av 1800-tallet ble det i mange land rettet hard kritikk mot forholdene ved dårekistene. Som erstatning ble det reist store anstalter for sinnssyke, ledsaget av en uttalt ambisjon om å gjøre de sinnssyke friske. Det ble her lagt vekt på at anstaltene burde få en arkitektonisk utforming som passet til deres formål. I motsetning til eldre anstalter stod disse alltid under ledelse av en lege.

I Norge ble den nye anstalttypen innført med Lov om sindssyges behandling og forpleining (Sinnssykeloven) av 1848. Loven brukte sinnssykeasyl som en teknisk betegnelse på disse anstaltene, og sinnssyk som betegnelse på pasientene deres. Den gjorde det ulovlig å sette sinnssyke i fengsel og etablerte et krav om offentlig autorisasjon for å ta imot sinnssyke. Det var et ufravikelig krav for å bli autorisert at anstaltene skulle ledes av en lege og tilby medisinsk behandling, etter tidens forståelse.

De første institusjonene som ble autorisert etter sinnssykeloven var  oppgraderte dollhus. Men det første sinnssykeasylet som ble bygget etter de nye spesifikasjonene og med den nye behandlingsfilsofien til grunn var Gaustad sinnssykeasyl, som ble tatt i bruk i 1855.

Det behandlingsregimet som var idealet for sinnssykeasylene bestod i en ordnet tilværelse med mulighet for både sosial omgang med andre og for produktivt arbeid. Som en regel hadde asylene landlig beliggenhet i tilknytning til gårdsbruk, som ga mulighet til ulike arbeidsoppgaver. De landlige omgivelsene ble ansett som mer gunstige for et forstyrret sinn, og skapte en kontrast til de gamle dollhusene som i regelen var plassert midt i bykjernen.

Fra starten var det knyttet en betydelig behandlingsoptimisme til sinnssykeasylene, og en tro på at de representerte et framskritt i humanitet. Bruken av fysisk tvang ble forsøkt begrenset, blant annet ved å utruste alle sinnssykeasyl med en kontrollkommisjon som skulle føre tilsyn. I realiteten var sannsynligvis kollegialiteten for sterk til at kontrollkommisjonene kunne fylle den tiltenkte funksjonen, og livet i asylene kom til å bli preget av en strikt disiplin og en utstrakt bruk av belter og tvangstrøyer.

De fleste norske sinnssykeasyl ble bygget mellom 1850 og 1920. De første ble bygget av staten. Senere overtok amt og kommune ansvaret. Det fantes i Norge bare et lite antall private sinnssykeasyl. Etter 1920 økte pasientkapasiteten innenfor eksisterende asyl. Med Lov om psykisk helsevern fra 1961 gikk betegnelsen sinnssykeasyl helt ut av bruk, men den hadde da lenge i praksis vært oppgitt.

En innleggelse i et sinnssykeasyl krevde etter sinnssykeloven en legeattest på at man var sinnssyk. En innleggelse var da per definisjon en tvangsinnleggelse. I 1935 ble det åpnet for frivillige innleggelser i sinnssykeasyl.

Tidlig på 1800-tallet var det knyttet stor optimisme til de nye anstaltene. Mot slutten av århundret var det generelle synet på dem i offentligheten atskillig mer negativt. I historiebevisstheten ble sinnssykeasylene likevel generelt oppfattet som et framskritt i forhold til  dollhusene, og som en forutsetning for utviklingen av psykiatrien. På 1960-tallet førte en sterk bølge av psykiatrikritikk til en sterk oppmerksomhet om de repressive sidene ved sinnssykeasylene. Internasjonalt var særlig den franske filsofen Michel Foucault viktig for et slikt syn. I sin bok Galskapens historie tegnet han et bilde av sinnssykeasylene på 1800-tallet som en videreføring av den gamle undertrykkelsen med nye midler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.