Placebo er et preparat som ikke inneholder medisinsk virksomme stoffer, men som til forveksling ligner et legemiddel med en virkning man ønsker å teste.

Faktaboks

Uttale
plasˈebo
Etymologi
fra latin placebo, 'jeg skal behage'; 1. person entall futurum av placere, 'behage'
Også kjent som

blind-medikament, inaktivt medikament, «sukkerpille», inaktiv behandling

Placebopreparater brukes blant annet i randomiserte kontrollerte forsøk til såkalte dobbelte blindforsøk, hvor forsøkspreparat og placebo fordeles til pasientene etter en kode, slik at både pasientene og legene er uvitende om hvem som behandles med hva. Koden brytes først når resultatene er vurdert. På denne måten får man en objektiv bedømmelse av forsøkspreparatets virkning på sykdommens forløp.

Motsatt av placeboeffekt er nocebo-effekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen.

Placebo-effekt

Placebo-effekt er virkningen av et stoff eller en behandling som skyldes forventning om et heldig resultat.

Placeboeffekten er ofte stor og inngår i den samlede behandlingseffekt vi måler ved alle typer behandling, det være seg for eksempel kirurgi, hjertemedisin eller psykiatri. Målt som effektstørrelse er placeboeffekten ved en del kroniske lidelser anslått til omkring 0,25–0,30.

Effekten kan også forårsakes av et statistiske fenomen kalt «regresjon mot gjennomsnittet» som ofte er knyttet til at uvanlig høye eller lave målinger av et fenomen ofte etterfølges av mindre ekstreme målinger eller at noen sykdommer går over av seg selv.

Etikk

Bruk av placebo i klinisk medisin har medført etiske bekymringer knyttet til blant annet at en bevisst «narrer» pasienten ved å forsøke å få et uvirksomt medikament til å fremstå som et virksomt medikament og dermed kunne skade lege-pasientforholdet. Dette er spesielt problematisk hvis det finnes en virksom behandling eller har sterke holdepunkter for at behandlingen som testes er virksom.

Historikk

Placebo-effekt ved behandling av pasienter har vært kjent i århundrer. I «Helsediktet fra Salerno» (Regimen Sanitatis Salerni) fra 1200-tallet heter det blant annet: «Folk tror at den kuren som koster mest / den virker best».

Begrepet placebo ble først definert som «medisin gitt mer for å behage enn å være til nytte for pasienten» i Quincy's Lexion-Medium, utgitt av den engelske legen Robert Hooper (1773–1835) i 1811.

Placebo-effekten ble demonstrert av den engelske legen John Haygarth (1740–1827) allerede i 1799. Han ville undersøke effekten av noen 10 centimeter lange metallpinner som ble solgt til høy pris under betegnelsen «Perkins' tractors», og som angivelig skulle «trekke» sykdom ut av kroppen. Humbug var ikke ukjent innen medisinen, og Haygarth ville bevise at det var innbilning ved å lage tilsvarende pinner av tre. Han oppdaget da også at «effekten» var den samme. Han publiserte dette i boken On the Imagination as a Cause & as a Lure of Disorders of the Body (1800).

Placebo-effekt ved bruk av medikamenter ble først påvist av den franske psykologen Emile Coué (1857–1926). Han oppdaget at et medikament tilsynelatende virket bedre når han på forhånd lovpriste dets egenskaper overfor pasienten. Han beskrev dette i boken Self Mastery Through Concious Autosuggestion, utgitt i England i 1920.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg