I tekstlingvistikk brukes begrepet koherens om sammenheng i tekst. Sammenheng kan skapes av koblinger mellom ord, setninger eller større tekstavsnitt (såkalte kohesjonsmekanismer).

Ord som refererer til samme objekt eller fenomen, kan knyttes sammen på ulike måter (såkalt referentkobling), for eksempel gjennom pronomen («Jeg har en Mercedes. Den er sort») eller synonyme uttrykk («Jeg elsker denne kvalitetsbilen»). Setninger kan knyttes sammen (såkalt setningskobling) ved hjelp av ulike forbinderord (konnektiver), slik som men (motsetning), fordi (årsak) eller etterpå (kronologi). Også større tekstenheter (for eksempel avsnitt) kan bindes sammen gjennom ulike tekstorganiserende uttrykk, slik som for det første, for det andre. 

Sammenheng kan også skapes uten formelle markører, og baserer seg da på slutninger om hvordan innholdet i ulike ytringer henger sammen. Det kan vi se i følgende sekvens: «Trine datt på isen. Det ble fem uker på sykehus». Selv om det ikke er noen markering av sammenheng mellom de to forholdene, oppfatter vi en årsakssammenheng mellom dem, og at det er Trine som ble liggende på sykehus. Vår forventning om sammenheng mellom setninger i en tekst eller samtale er så sterk at vi må markere når to ytringer ikke er ment å henge sammen og tolkes i lys av hverandre. I skriftlig tekst kan dette markeres gjennom nytt avsnitt eller kapittel, men det finnes også språklige ord og uttrykk som markerer et innholdsmessig brudd med tidligere ytringer, slik som forresten

Ord og uttrykk som markerer ulike grader av koherens mellom tekstenheter, kalles diskursmarkører

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.