Dødislandskap, uregelmessig landskap med hauger, humper, store steiner og forsenkninger og tjernpytter i morenemasser.

Dødislandskap ble dannet ved slutten av siste istid. Breen var da ikke lenger i bevegelse, og smeltet ned der den lå (dødis). Elver og bekker som rant i dette landskapet, som bestod av både landmasse og is, fulgte løp som ofte var helt forskjellige fra dagens elveleier. Vannet avsatte sedimenter dels oppå, dels i tunneler inni den nedsmeltende isen (subglasiale elveløp). Når isen så smeltet helt vekk, ble disse sedimentene stående igjen som rygger og terrasser. De subglasiale elveløpene vises i dag som buktende grusrygger (eskere), som også kan gå i motbakker. Sprekkefyllinger i kanten av isen vises som terrasser med bratte kanter ut mot dalbunnen. I de tilfeller hvor ispilarer ble helt eller delvis begravd i løsmasser, har vi i dag gryteformede innsynkninger,dødisgroper. Dødisgropene har i mange tilfelle dannet små tjern, som i sin tur har akkumulert organiske sedimenter (gytje og torv). Prøvetagning og analyser (14C og pollenanalyse) av slike sedimenter forteller om klimahistorien i tiden etter siste istid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.