Dødislandskap, uregelmessig landskap med hauger, humper, store steiner og forsenkninger og tjernpytter i morenemasser.

Dødislandskap ble dannet ved slutten av siste istid. Breen var da ikke lenger i bevegelse, og smeltet ned der den lå (dødis). Elver og bekker som rant i dette landskapet, som bestod av både landmasse og is, fulgte løp som ofte var helt forskjellige fra dagens elveleier. Vannet avsatte sedimenter dels oppå, dels i tunneler inni den nedsmeltende isen (subglasiale elveløp). Når isen så smeltet helt vekk, ble disse sedimentene stående igjen som rygger og terrasser. De subglasiale elveløpene vises i dag som buktende grusrygger (eskere), som også kan gå i motbakker. Sprekkefyllinger i kanten av isen vises som terrasser med bratte kanter ut mot dalbunnen.

I de tilfeller hvor ispilarer ble helt eller delvis begravd i løsmasser, har vi i dag gryteformede innsynkninger, dødisgroper. Disse har i mange tilfelle dannet små tjern, som i sin tur har akkumulert organiske sedimenter (gytje og torv). Prøvetagning og analyser (14C og pollenanalyse) av slike sedimenter forteller om klimahistorien i tiden etter siste istid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.