Benvev er den egentlige bygningssubstansen i knoklene og forekommer bare hos virveldyrene. Benvev er, nest etter emalje, kroppens hardeste vev, vel egnet til å gi skjelettet den fasthet som behøves for å bevare kroppens form, støtte bløtdelene og tjene til utspring og feste for muskulaturen. Det tilhører den større vevsgruppen binde- og støttevevene.
1) Benhuler i kalsinert knokkel. Forstørret. De små, svarte punktene innenfor benhulene er munninger av benkanaler. Punktene mellom hulene er tverrsnitt av benkanaler. — 2) Den finere bygning av kompakt bensubstans, skjematisk. H) Haverske kanaler. H1) Kanalenes åpninger inn i marghulen. H2) Kanalenes åpninger på knokkelens overflate. H.l.) Haverske lameller. i.gr.l.) Indre grunnlameller. y.gr.l.) Ytre grunnlameller.
Benvev av KF/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse
Sammensetning
Likesom bindevev og brusk, består benvev av celler og intercellulærsubstans. Cellene, osteocyttene, ligger i hulrom i intercellulærsubstansen. De har lange, grenete utløpere som ligger i kanaler som i stor utstrekning står i forbindelse med hverandre. Kanalene og hulrommene står igjen i forbindelse med større kanaler som fører årer og nerver, de haverske kanaler. Disse åpner seg mot knokkelens overflate og mot dens marghule og sørger for ernæringen av benvevet. Det viktigste organiske stoffet i intercellulærsubstansen er proteinet kollagen. Det som særpreger benvevet og gjør det hardt, er de tungt løselige uorganiske saltene i intercellulærsubstansen, hvorav kalsiumfosfat er det viktigste. Karbonat, fluor, magnesium og natrium er også til stede.
De uorganiske saltene i benvevet skiftes stadig ut med ioner i blod og vevsvæske. Denne utvekslingen reguleres av forskjellige hormoner. I fosterlivet og det første leveår inneholder benvevet lite uorganisk substans. Hos et fullt utvokst individ utgjør denne omkring 2/3 av knoklenes samlede vekt. Hos eldre kan opptil 7/8 av knoklene bestå av uorganisk substans. Knoklene blir da sprø og har lett for å brekke. Skallens knokler er rikest på uorganisk substans og er hardere enn de øvrige.
Kjemiske påvirkninger
Behandles knokler med syrer, blir de uorganiske saltene trukket ut av intercellulærsubstansen. Knoklene beholder formen, men konsistensen blir som brusk (dekalsinert ben). Motstandsevnen mot kjemiske påvirkninger er av betydning for oppbevaringen av knokler i jord og dermed for studiet av virveldyrenes forhistorie. Sannsynligheten for at knokler skal bevares, avhenger av jordens beskaffenhet, blant annet surhetsgraden. Særlig gunstig er myrer og huler. Blir benvev brent, eller det råtner, befris det for sine organiske bestanddeler. Knoklene beholder formen, men blir skjøre (kalsinert ben).
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.