benvev

Benvev, den egentlige bygningssubstansen i knoklene, forekommer bare hos virveldyrene. Benvev er, nest etter emalje, kroppens hardeste vev, vel egnet til å gi skjelettet den fasthet som behøves for å bevare kroppens form, støtte bløtdelene og tjene til utspring og feste for muskulaturen. Tilhører den større vevsgruppen binde- og støttevevene (se bindevev).

Likesom bindevev og brusk, består benvev av celler og intercellulærsubstans. Cellene, osteocyttene, ligger i hulrom i intercellulærsubstansen. De har lange, grenete utløpere som ligger i kanaler som i stor utstrekning står i forbindelse med hverandre. Kanalene og hulrommene står igjen i forbindelse med større kanaler som fører årer og nerver, de haverske kanaler. Disse åpner seg mot knokkelens overflate og mot dens marghule og sørger for ernæringen av benvevet. Det viktigste organiske stoffet i intercellulærsubstansen er proteinet kollagen. Det som særpreger benvevet og gjør det hardt, er de tungt løselige uorganiske saltene i intercellulærsubstansen, hvorav kalsiumfosfat er det viktigste. Karbonat, fluor, magnesium og natrium er også til stede.

De uorganiske saltene i benvevet skiftes stadig ut med ioner i blod og vevsvæske. Denne utvekslingen reguleres av forskjellige hormoner. I fosterlivet og det første leveår inneholder benvevet lite uorganisk substans. Hos et fullt utvokst individ utgjør denne omkring ²/₃ av knoklenes samlede vekt. Hos eldre kan opptil ⁷/₈ av knoklene bestå av uorganisk substans. Knoklene blir da sprø og har lett for å brekke. Skallens knokler er rikest på uorganisk substans og er hardere enn de øvrige.

• Kjemiske påvirkninger
• benvev (SML-artikkel)