avlegging

Avlegging er en formeringsmåte brukt særlig til treaktige planter. Metoden blir særlig brukt til planter som det er vanskelig å formere med stiklinger eller frø, eller der frøformering gir for stor variasjon i avkommet. Ved avlegging blir de nye plantene (avleggerne) identiske med morplanten (kloner).

Det finnes flere metoder for avlegging (kinesisk avlegging, slange-avlegging, vekstspissavlegging og alminnelig avlegging) som brukes alt etter hvor vanskelig plantene har for å danne nye røtter på greinene. Felles for metodene er å bøye ned grener eller skudd og dekke de midtre delene av dem med jord på våren/forsommeren, mens skuddspissen ikke blir dekket. Et lite snitt på undersiden av grenen der den er jorddekket vil også lette rotdanningen. Når det dannes røtter på avleggeren kan den skilles fra morplanten og man har en ny plante med identisk arvemateriale som opphavet.

Ofte vil prosessen med rotdanning være godt i gang i løpet av en vekstsesong. Spesielt vanskelige og seintvoksende arter kan trenge flere vekstesonger.

Avlegging blir lite brukt i planteskoler i våre dager. Til det er metoden for arbeidskrevende og gir for lite utbytte. Stiklingsformering har for det meste overtatt. I privathagen er det forholdsvis lett å få solbær, rips og stikkelsbær til å danne avleggere. Jordbærplantens utløpere danner ofte røtter uten å måtte dekkes med jord – og kan da skilles fra morplanten.