Sjøsamedrakten fra Porsanger

Kofta lages av klede (engelsk klede var vanlig), som er en kvalitet som ikke er den tynneste og heller ikke den tykkeste, og kan syes i flere farger. Tidligere var kofte og bukse i hvitt vadmel, unntatt kirkekofta, som var i svart klede.

Kragen er oppstående og ofte åpen. Midt bak er den pyntet med et avlangt, lite stykke klede påsydd et kors av klede (se bilde neste side), som er dekorert med stikninger i ullgarn eller tinn. Nederst på koftas halsåpning er det påsydd en firkantet bit av klede som pynt, og oppå denne et tilsvarende kors som på kragen. Bruk av kors som pynt på krage er en sjøsamisk tradisjon fra gammelt av. Tradisjonelt brukte man dork (saueskinnskofte) både som under- og overkjortel. Dorken hadde oppstående krage, og på kragens venstre side var det påsydd en knapp. På denne knappen hang det et lite kors. Resten av kragen samt halsåpningen er dekorert med strimler av klede eller strimler av klede med ullgarnsstikninger i to til tre avvikende farger. Kofta lukkes med ei hekte av sølv.

Skuldrene, skuldersømmene og ermene (nederst) er dekorert med strimler av klede i passende farge. Koftekanten nede har påsydde, parallelle ullgarnsstikninger i avvikende farge med 0,5 centimeters mellomrom – så nær den nederste kanten som mulig. Kofta er stort sett rettskåret og har belte av lær (náhkki) eller en kombinasjon av klede og skinn (sisti). Beltet kan dekoreres med sølv- og tinnknapper eller biter av klede i ulike farger pyntet med tinntrådsøm og/eller kråkesølv. Det kan også brukes vevd belte, noe som ble brukt mye i gammel tid. Beltet lukkes med ei spenne.

Det er ikke forskjell på sommer- og vinterkofte for menn, men hvilke plagg man bruker under kofta varierer etter årstid. Til mannsdrakten er det valgfritt med vest (som har ryggstykke), brystduk (raddeleahppi) (som er uten ryggstykke) eller halstørkle eller en kombinasjon av disse. Vest og brystduk kan være av mykt kobbeskinn. Halstørkleet er sydd av silke, silkelignende stoffer eller bomullstøy. Tørkleet er én meter langt og 12–15 centimeter bredt, og i begge ender lagt dobbelt og sydd sammen langs kantene så det dannes en lomme. Tidligere var brystduken og vesten sydd av grått vadmel, mens ryggen på vesten var av hvitt lerret, og den nådde til hoftene.

Det brukes i dag vanlige svarte eller mørke bukser, avhengig av koftefargen. Tidligere var buksene av vadmel eller skinn.

Lua er av klede i koftas farge, og formet som en topplue. Pullen består av fire deler. Sømmeneer sydd sammen med en smal gul remse av klede. Den er kantet med kobbeskinn og en ca én cm lang remse av rødt klede. Tidligere brukte man oterskinn.

Kofta er sydd av ullstoff eller engelsk klede og fargen er valgfri. Tidligere var kofte og benklær av svart vadmel, men til høytids- og kirkekofte ble det brukt svart klede. Sjøsamene i Porsanger velger helst rødt klede. Til inne- og sommerbruk kan det benyttes lettere eller tynnere stoff, som for eksempel silke eller bomull, og til kofta hører et lite forkle av lyst bomullstøy. Kofta er innsvingt i livet med kiler mellom hovedsømmene slik at den får god vidde i skjørtet. Den kan ha lomme i sidesømmen. Kofta har ikke krage. Rundt halsen, halsåpningen, nederst på halsåpningen, på skuldrene og nederst på ermene er den dekorert som mannskofta. Koftekanten nede er pyntet med to til tre klederemser i passende farger. Den nederste remsa er bredere enn de andre og syes fast i folder.

Beltet er enten av lær (náhkki) eller en kombinasjon av klede og skinn (sisti). Den kan dekoreres med sølv- og tinnknapper eller biter og remser av klede pyntet med tinntrådsøm eller kråkesølv. Som til mannskofta kan også vevd belte brukes. Kofta kan brukes med eller uten belte. Før i tiden var det ikke vanlig med belte – annet enn til hverdagsbruk og spesielt under arbeid som riving av tang og tare. Det kan høres merkelig ut at belter ble brukt til hverdags; forklaringen er at koftene var side den gangen og for å hindre at den ble våt nederst under arbeid i fjæra, var det nødvendig å holde den lengst mulig oppe med belte. Ellers ble vevde belter, som dette distriktet var kjent for, helst solgt for å skaffe penger. Rundt halsen brukes et firkantet bomulls- eller silketørkle med eller uten frynser. Tørkle uten frynser kan puttes inn under kofta. Fargen på tørkleet velges ut fra koftefargen. Kofta lukkes øverst i halsåpningen med en tinnål eller ei sølje av sølv. I forbindelse med bryllup bruker bruden flere søljer enn vanlig og i tillegg brudekrone.

Barneklærne er av samme slag som de voksnes, med unntak av guttelua.

Lua er ei pull-lue med tilnærmet rund pull som er rynket til et framstykke. Framstykket er tilnærmet rektangulært, og går langt ned på hver side, som to klaffer. Vinterlua (skumot) er av silke, silkeaktig eller glinsende stoff av bomull eller lignende. Tidligere ble bomullsstoff brukt til hverdagslue, mens kirkelua var av glinsende stoff. Lua har et bakstykke samt et forstykke med øreklaffer. Forstykket er påsydd en fem centimeter bred klederemse på utsiden, og ytterkanten har knipling (suoggis). Klederemsen på lua er av samme farge som kofta, mens silke-/bomullsstoffet kan variere i farge og mønster. Lua er fôret med et passende stoff, som bomull eller lignende. Den kan knyttes igjen med silkebånd i en passende farge.

Sommerlua har samme form som vinterlua, men er uten klederemse. Dessuten er den sydd av to slags bomullstøy – mønstret eller ensfarget; forstykket med øreklaffene i én farge og bakstykke i en annen.

Barnelua er en miniatyr av voksenlua. Guttelua skiller seg litt ved at den i tillegg har to firkantede røde og blå kledelapper festet på issen.