Sør-samisk drakt

Gapta har sin opprinnelse i selvhusholdets tid da samene selv produserte blant annet reinskinn. Skinn og pels ble derfor brukt i alle klær. Etter at tilgangen til tekstiler ble lettere, gikk man over til mer moderne stoffer. Vadmel og klede var slitesterkt og holdbart, og ble vanlig i bruk.

Tidligere var drakten eller kofta de klærne man gikk i til daglig, i både arbeid og høytid. Man hadde ulike varianter; enklere drakter til arbeid, mens findraktene fikk mer dekor og tilbehør. I dag brukes nok drakten mest til fest- og høytidsplagg eller ved representasjon og offisielle anledninger.

Gapta har vært og er fremdeles et levende plagg, som i snitt og fasong har vært påvirket av trendene gjennom tiden. Dette gjelder både skjørtelengde, plaggets vidde, ermefasong, innsvinget liv og lignende. Gapta er funksjonell og har vist stor variasjon etter ulike tiders behov og gjøremål. Eldre fotomateriale viser at drakten aldri har vært statisk, men endret seg etter ulike påvirkninger, innenfor visse rammer. Draktens tradisjoner ligger både i båndenes farger og plassering og i de øvrige draktdelene. Disse tingene gir informasjon om bæreren av drakten, om hans eller hennes slekt/familie, område og tilhørighet.

Mannens gapta kan være i to modeller: åpen eller lukket. Den lukkede varianten har en V-formet utringning, akkurat som kvinnenes drakt. Den åpne har fargede bånd hele veien foran og rundt halsåpningen, og lukkes igjen med hekter. Fargen som er ytterst mot åpningene, dvs. mot hals og ermeåpninger, varierer mellom rød, grønn eller lysere blå. I nordlige områder er båndene gjerne røde og blå med en tynn stripe med gult. I sørlige områder, som i Härjedalen, klippes gjerne tagger eller sikksakkmønster på de fargede båndene. De klippes da i rødt og grønt, men med et bånd av lysere blått i tillegg ytterst mot åpningene.

Hos menn har både jakkevidden og lengden variert gjennom tiden. Jakka kunne være stor og vid som på en anorakk, eller den kunne være en dressjakkemodell, noe som ble vanligere etter at skredderne kom inn i bildet. Mannsdrakten har en oppstående krage. Den kan være i draktens grunnfarge eller rød. Den kan også ha tinntrådbroderi.

På kvinnenes drakt kan det også være krage, men det brukes sjeldnere. Kvinnedrakten har en V-utringning foran, som har vært større eller mindre i ulike perioder. Ofte er det en kile i hver side for å få ekstra skjørtevidde. Lengden og vidden på kjolen har variert. Kvinnene har fargede bånd rundt halsåpningen, ermeåpningene, og nede ved skjørtekanten.

Barnas drakt har samme snitt som de voksnes. Jentedrakten har bare den ene fargen nede ved skjørtekanten: enten rød eller grønn. De får begge fargene når de regnes som voksne, det vil si rundt konfirmasjonsalderen.

Drakten brukes i dag som fest- og høytidsplagg, og har derfor ikke lenger de samme krav til å være funksjonell i arbeid. Det er fortsatt vanlig å bruke klede, men de unge foretrekker gjerne moderne, myke stoffer. Bunnfargen, som tidligere oftest var blå, kan ha hvilken som helst farge – grå, brun, rød og grønn, eller mer utradisjonelle farger som lilla, gul og lignende.

På de øvrige draktdelene – brystklede, belte, luer, skobånd og lignende – gjelder også regler, og de personlige variasjoner spiller inn også her. Tilvirkerne satte gjerne personlig preg på arbeidet sitt.

Det finnes to hovedtyper bringekleder: halvmåneformet, og med ruter og striper. Bunnfargen i kvinnenes bringeklede er rød, og mennenes blå eller svart. Bringekledets funksjon er både å beskytte mot kulde og å være til pynt, og det kan dessuten være et praktisk plagg, eksempelvis for ammende kvinner. I det halvmåneformede bringekledet kan alle fargene brukes, mens i det rutete og stripete brukes rød/grønnkombinasjonen til kvinner og rød/blå eller rød/svart til menn. Bringekledet er som oftest dekorert, og da med påsydde perler eller tinntråd. Man kan også dekorere med farget tråd. Dekoren er tradisjonell, med rom for personlig utførelse.

Bringekledet er formet som en firkant og er festes i nakken med en hekte. Den nedre delen av bringekledet er festet med en snor rundt livet og knyttes fast bak på ryggen.

Beltet er delt inn i felter som har fargene rødt og grønt, eller rødt og mørkeblått- eller svart. Gult og flere andre blånyanser brukes også. Beltet er dekorert med perler eller tinntråd, gjerne i sikksakkmønster.

Tinntrådtilvirkning og tinntrådsøm regnes som en sørsamisk spesialitet, siden samene var de første til å dra, spinne og dekorere med tinn. I samiske håndverkstradisjoner er tinn det eneste metallet som bearbeides. Før perlene kom i handelen ble bringekledet og beltet dekorert med tinntråd. I en lang periode tok perlene over tinntråddekoren; de var lett tilgjengelige og forenklet arbeidet, og i denne perioden var tinntrådsømmen nesten borte.

En kommag (baarhkohke) av barket lær er det fottøyet som brukes på barmark. Det lages av tre deler: Underdel/såle, skaft og tunge. På såledelen blir den fremste enden rynket til en tupp hvor tærne skal være. Sålen er gjerne av tykkere lær enn de øvrige delene i skoen. På sålen syes framdelen sammen med en tunge, og den bakre delen sammenføyes av såle og skaftet. Tunge og skaft sys sammen oppetter leggen.

På vinterføre brukes hårsko (goelke-gaamegh), også kalt skaller. Dette fordi man enten bruker skalleskinnet av rein eller fotskinnet med hår: bellinger. Av bellingene syes også bellingbukser og hansker.

Det finnes mange varianter av skobånd, både i farger, fargesammensetning og mønster. Skobånd blir flettet av ullgarn med fingrene ved hjelp av en kløftet trepinne i en spesiell teknikk. Det vanligste skobåndet for kvinner er flettet i tre felt med tre separate farger: gult, rødt og grønt eller gult, rødt og blått. Disse skobåndene blir brukt i hele det sørsamisk området, men det brukes også utallige andre typer i tillegg.

Yngre jenter bruker bare to farger, vanligvis gult og grønt. Det finnes flere andre skobånd hvor garnet er blandet etter spesielle mønstre og farger. Det fins mange kombinasjoner av farger og mønstre når det gjelder skobånd.

Også på mennenes skobånd er fargene blandet i ulike mønstre.

Det finnes flere ulike luer, men den vanligste er kil-lua. Den er sydd sammen av 6 kiler med et mellomlegg i sømmene. Kvinnelua er rød med grønne eller blå mellomlegg i sømmen. Den er også kantet med den samme fargen, og har oftest en stripe noen centimeter over kantåpningen. Mannslua er blå eller svart med rødt i sømmen. Den kan være sydd likedan som kvinnelua eller dekorert og kantet, ofte med skjerm og ørelapper.

Samenes metaller er hovedsaklig sølv, tinn og messing. Mange samer har vært eiere av store mengder sølv. Samisk sølv omfattes av gjenstander som draktsmykker, drikkekar og skjeer, og disse ble ofte laget på bestilling. Blant nomadiserende samer ble overskuddskapitalen plassert i sølv. Det var lettransportabelt og holdbart. Ikke sjelden ble denne sølvskatten, eller deler av den, gjemt ute i naturen på strategisk plasserte steder.

Samenes sølv omtales på 1500-tallet, men samene hadde skaffet seg sølvsmykker allerede på slutten av 1200-tallet. Stilhistorisk er gjenstandene senmiddelaldersk og man antar at det i denne perioden var en solid økonomi, noe som gjorde at samene kunne plassere sin kapital i sølv.

De sørsamiske draktene og koftene syes utelukkende av privat syersker i lokalmiljøet eller de syes innenfor familien. Foreløpig har det ikke foregått noen profesjonallisering av drakttilvirkningen.

• samisk drakt
• samisk kofte