Nesseby-kofta

Grunnsnittet i dame- og herrekofta er den samme. Kofta består av ett framstykke, to skulderdeler, ermer og ryggstykker. Det er fire ryggstykker, samt to innsnitt som går fra midjen og ned. Halsåpningen er rund og har en 6–7 cm lang åpning nedover. Kofta har en kant nederst, som kalles holbi. På kvinnekofta er denne sammensatt av tre deler: øverst en rundt 6 cm bred del, så en om lag 1 cm bred del som syes under den øverste og den nederste delen. Nederst er det en vevd 2 cm bred del med mønsterveving.

For best å kunne beskrive fremstillinger av koftas utsmykning, vil jeg her konsentrere meg om en blå kofte med røde og gule utsmykningsdeler. Dette selv om kofta også syes i mange andre farger. Den gule fargen brukes for øvrig i de aller fleste kofter, mens de andre fargene kan variere.

Herrekofta har mer utsmykning enn damekofta. Ryggen består av fire deler som er påsydd utsmykning bestående av til sammen seks 6 cm brede kledestrimler. Av disse er fire røde og to gule. Kledestrimlene er sydd sammen slik at de danner tre loddrette fragmenter, som alle er pyntet med tittekanter og blå sømforsterkere.

Øverst på ryggen danner en 6 cm bred, rød kledestrimmel og en 6 cm bred, gul kledestrimmel med tittekanter et horisontalt fragment, fra erme til erme.

Framsiden er pyntet etter samme prinsipp som øverst på ryggen, med et fragment bestående av en rød og en gul kledestrimmel med tittekanter.

Kragen består av tre lag med klede, og er på det bredeste ca. 9–10 cm bred. Før kragen utsmykkes og syes på kofta, rynkes midten av kragen med håndsøm. Dette gjør at kragen tilpasses koftebærerens hals. Kragen utsmykkes med en 6 cm bred, rød kledestrimmel som går rundt hele kragen og foran på bryststykket, slik at det foran danner en dekor som er 12 cm bred. Selve kragen er i tillegg utsmykket med en gul og en rød smal kledestrimmel som ligger nedenfor den røde kledestrimmelen. Som en kanting av kragen og bryståpningen, syes en blå kledestrimmel med en gul sømforsterker mellom kofta og kanten. Kofta lukkes i halsen med sølvhekter.

Pynten nederst på ermene består av en 6 cm bred rød kledestrimmel med en gul tittekant øverst. Nederst på kofta syes det en 3 cm bred kledestrimmel med en sømforsterker i rødt. Denne kanten kalles holbi.

Herrekofta når til rett overfor knærne. Kofta er ca. 10 cm lengre bak, slik at den kan trekkes opp over beltet foran.

Kvinnekofta er dekorert på ryggen med tre smale røde kledestrimler, som er sydd i sømmene mellom ryggstykkene som en sømforsterker. Ryggutsmykningen består videre av en 6 cm bred, rød kledestrimmel, som ligger horisontalt øverst på ryggen. Mellom ryggen og skulderstykket er det en gul sømforsterker. Skulderstykket er dekorert med et rødt kledestykke med en gul sømforsterker ned mot forstykket. Kvinnekofta har ikke krave. Rundt halsåpningen syes en rød kledestrimmel som også er dekor foran på bryststykket. Dekoren går ca. 6 cm nedenfor halsåpningen, og danner en firkant foran på brystet.

Pynten nederst på ermene består av en 6 cm bred, rød kledestrimmel med en gul tittekant øverst.

Denne holbien er unik for Nessebykofta, da den har et 3 cm bredt, vevd dekorbånd nederst. Båndet veves med grenvev, og har buktninger langs nedre kant, noe som krever en spesiell måte å veve på. Båndet har mønster, og det har vært vevd flere mønstre opp gjennom tiden. I dag er det ett mønster som dominerer. Liv Nilsen (1986) skriver i en artikkel om Nessebykofta i Varanger årbok at dette skyldes at det i en periode bare var én person som vevde holbiene, og at hun vevde det mønsteret hun kunne. På denne måten ble mangfoldet av mønstre i holbier erstattet med ett.

Utenom det vevde båndet består holbien av to andre deler: en rød, 6 cm bred kledestrimmel samt en blå underliggende del mellom det røde kledet og den vevde holbien, hvor 1 cm vises. Lengden på holbien er ca. 6 meter.

Herrelua, eller stjernelua, som den kalles, fantes tidligere i to varianter: ei sommerlue og ei vinterlue. Sommerlua brukes fremdeles i dag, men vinterlua er svært sjelden i bruk. Begge luene har samme snitt og utforming, men vinterlua har en kant av skinn (oterskinn) der sommerlua har kant av klede.

I dag syes herrelua av blått og rødt klede, med en gul sømforsterker. Lua er ei kilelue, med fire kjegler på toppen, sydd i blått, med sømforsterkere i rødt. På nederkanten har lua et 12 cm bredt, rødt klede, og mellom kanten nede og toppen er det en gul sømforsterker. Lua er fôret med bomullstøy. I den senere tid har man begynt å bruke vliselin på innsiden av kjeglene for å få lua til å stå rett opp. Andre igjen mener at dette ikke er riktig, de påpeker at Nessebylua ikke skal stå rett opp slik som Polmak- og Karasjoklua gjør.

Kvinnelua er sydd i rødt klede. Lua har et bærestykke rundt hodet med ørelapper, og en rund/oval pull som er rynket bak. Pullen strykes med vliselin på innsiden. I overgangen mellom pullen og bærestykket syes et 3 cm bredt pyntebånd med et smalt blondebånd i overkant. Foran på bærestykket og ned langs ørelappene syes to hvite sikksakkbånd fast for hånd med hvit tråd. Det ene syes langs kanten mot ansiktet og det andre syes ca. 4 cm lenger opp. Nederst på ørelappene syes røde silkebånd.

Kvinnetørkleet er tre- eller firkantet, og har frynser knyttet i «fiskegarn» øverst. Disse henger 10–15 cm ned fra frynsekanten. Stoffet er glatt og blankt. Det brukes forskjellige nylon- og silkestoffer. Farger og mønstre velger den enkelte selv. Tørkleets sider er 65–75 cm lange, og et firkantet tørkle danner et kvadrat. På trekantete tørklær er kvadratet delt i to på langs, slik at det dannes en trekant. Tørkleet frynses da dobbelt, slik at det ser ut som det er et firkantet tørkle som er brettet som en trekant. Tørkleet pyntes med søljer i forskjellige farger og størrelser.

Størrelsen og måten tørkleet påsettes, har endret seg gjennom tiden. På 1800-tallet var tørkleet stort sett laget av ullstoffer og lå over skuldrene for å gi varme. På begynnelsen av 1900-tallet ble tørkleet stukket inn i koftekraven slik at bare én del syntes. Utover århundret ble det også tatt i bruk blondekrager i stedet for tørkle. Noen brukte tørkleet både som hodeplagg og som skulderdekor – de hadde gjerne hvite/lyse, store tørklær med frynser slik at tørkleet dekket både hode og skuldre. Andre bar tørkleet over lua. Hver hadde sin måte å bruke denne dekoren på. Etter krigen ble det brukt hvite tørklær. De skulle legges pent over skuldrene slik at skuldrene ble dekket. I dag brukes tørklær i flere farger, og både mønstrete og ensfargete tørklær blir brukt. I de siste par årene har det blitt moderne å la en del av tørkleet ligge nedover forstykket på kofta, og tørkleet skal da brettes pent foran. Dette har ført til at flere synes det er vanskelig å få tørkleet satt på slik at det blir «riktig».

Herreskjerfet lages av et glatt og blankt stoff, som forskjellige nylon- eller silkestoffer. Det er ca. én meter langt og ca. 10–20 cm bredt. Fargene velges av den enkelte, og skjerfet er som regel ensfarget. Noen setter en liten sølje i knyttingen på skjerfet.

Beltet er enten et vevd belte eller et skinnbelte. De aller fleste menn bruker skinnbelte med sølv- eller hornknapper. Det vevde beltet har hvit bunn og vevd dekor i rødt og blått med forskjellige mønstre. På hver side er det sydd på et smalt vevd kantstykke i samme farger. Beltet har som regel flettede bånd med dusker. Menn og kvinner bruker like belter, men kvinnebeltene er som regel smalere, fordi kvinner generelt er mindre enn menn.

Før man fikk tilgang på annet fottøy, ble det brukt kommager og skaller til kofta. Kommager, sydd av avhåret og garvet rein- eller kuskinn, ble brukt om sommeren. Skaller, sydd av reinens skanker ble brukt om vinteren. Fra midten av 1800-tallet ble det vanlig å bruke sko eller støvler, selv om mange fortsatt brukte det tradisjonelle fottøyet til langt ut på 1900-tallet.

I dag brukes skinnsko med såle som er laget etter modell av kommager. Noen er formet som mokasiner, andre har skaft slik at man kan bruke vevde skallebånd til fottøyet. Skallebånd veves i ullgarn på grenvev, og det finnes lokale varianter for mønstre innenfor kommunen. Kvinneskallebåndene er som regel i fargene gult og rødt, men en lokal variant er i rødt og blått. Herreskallebåndene er i fargene rødt, hvitt og blått.

Om vinteren brukes vevde ullsjal utenpå kvinnekofta. Ullsjalene er kvadratiske, og størrelsen varierer med lengder fra 50 cm til 1 meter for én side. Ullsjalene har en bunnfarge som er rødt, grønt eller blått, og de har kvadratiske mønstre i andre farger.

Noen – både kvinner og menn – bruker luhka utenpå kofta når det er kaldt. En luhka ligner på en poncho, men det som danner hjørnene på ponchoen, er avrundet på luhkaen. Luhkaen er sydd i rødt eller blått klede. De fleste kvinner har i dag hette på luhkaen, selv om det i eldre tid oftest bare var mennene som hadde luhka med hette. En blå luhka vil være pyntet med en rød kledestrimmel med gule tittekanter som går rundt hetten og midt foran langs hele forsiden. Nede går det samme fragmentet rundt langs kanten. Det finnes en nyutviklet variant av luhkaen, uten hette, som kan åpnes foran, og som har gjort sitt inntog blant kvinnene.